Når selvfølelsen har møtt veggen

Denne tråden kan nok misforstås på både den ene og den andre måten, men jeg satser på at folk forstår den sånn ca rett likevel.

Jeg er ei jente i midten av 20-årene som er overvektig og har kiloene fordelt på en måte som gjør at jeg er stort sett pæreformet. Det vil si relativt smal midje, stor/bred rumpe og hofter/lår. Ikke de største brystene. Er heldig nok til å ha et ansikt som ser ut til å "appellere" til flere og er ganske fornøyd med det, selv om det er den litt atypiske sorten pent.

De aller fleste som kjenner meg vil nok si at jeg er selvsikker. tøff og relativt sjarmerende.. men det er langt fra slik jeg føler det selv akkurat nå. Det er de som sier de synes jeg ser veldig bra ut og det skjer også at menn legger an på meg om jeg er ute på byen en sjelden gang.

Likevel ser jeg ser ikke på meg selv som tiltrekkende lenger. Det har ikke med vekten alene å gjøre, det er som om noe har skrudd seg av. Jeg kan se at jeg ikke er stygg og at jeg ikke er helt enorm.. men jeg føler meg virkelig ikke sexy. De komplimentene jeg får klarer jeg ikke å ta seriøst og oppmerksomheten er koselig på en måte. men gir meg ingenting.

Til tross for at jeg forstår at noen mest trolig er tiltrukket av deg når de prøver å sjekke deg opp, så er jeg likevel helt overbevist om at de ikke synes jeg er noe særlig. Det virker kanskje litt rart.. men jeg tror som regel at jeg scorer flere poeng ved å fremstå som selvsikker og være sjarmerende enn jeg gjør ved å se ut slik jeg gjør.
Noe som kanskje burde være positivt, men som får meg til å føle at om jeg ikke hadde den samme utstrålingen, så hadde ingen vært interessert i meg... At uten den, så er jeg like lite tiltrekkende som jeg føler meg.

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal klare å snu denne tankegangen. Før når jeg har jobbet med selvtilliten min gikk det på vekten min og utseendet mitt, etter at jeg gikk ned ganske mye så kom det av seg selv med litt hjelp fra fokus på det positive.

Denne gangen kjennes det helt annerledes. Det er som om jeg har mistet noe.
For å si det på en litt humoristisk måte. It seems I have lost my mojo,

Er det noen som har lignende erfaringer og har klart å bryte ut av det?

Kan dette ha noe med at det er lettere å bli glad i andre, og tro at andre kan bli glad i deg, når du selv klarer å være glad i deg selv? Det høres ut som du ikke er glad i deg selv og aksepterer deg selv sånn som du er nå. Og da er det vel sånn at den som kan gjøre noe med det, er deg selv. Du må enten lærer deg å elske deg selv som du er nå, eller bli sånn at du kan elske deg selv med dine nåværende krav.

Å være litt analyserene overfor seg selv er veldig bra på mange måter, jeg føler i alle fall jeg har langt bedre selvinnsikt enn mange andre fordi jeg er det. Men det er nok også en hemsko når det gjelder selvsikkerhet.

Når det gjelder selvsikkkerheten vil jeg anbefale deg å forsøke styrketrening. Det er egentlig ganske utrolig hvor stort utbytte spesielt jenter har av det. Og jeg kan garantere deg at du vil føle deg bedre etter hvert, ikke minst fordi du selv ser fysiske forandringer. Kondisjon er fint det også, men selv mener jeg man får mye flottere kropper av styrketrening. Hvis du spør 100 gutter om hva som er det første de ser etter på en kvinnekropp, tipper jeg ca 50 svarer rumpen. At ikke flere jenter trener den, som man raskt får tydelig fremgang på, er for meg et mysterie :)

Jeg er enig med @Stevia61 og synes, at du skal lytte til rådet, da det er præcis, hvad du må ta beslutning om. Enten så må du lære at "elske" dig selv (ikke for meget selvfølgelig:P) eller også må du arbejde for at blive den person, som du gerne vil være, om det er træning eller mentalt er jo noget, som du selv må finde ud af.

Jeg er også enig med @fiolett mht. træning og noget mange også glemmer med træning er, at det giver positiv overskud, energi og man får en bedre selvfølelse, da man bliver "stolt" af sig selv og kan skubbe den dårlige samvittighed væk, du ved den "jeg burde træne" - "gør det imorgen" - "Hvorfor kan jeg ikke bare træne, som de andre kan" ect.

Hvis du føler, at selvfølelsen bremser dig i udvikling eller at leve livet, så er det måske en ide og snakke med din læge og få en henvisning til en psykolog.

Snodig hvordan verden kan komme fallende ned på en. Jeg har også mine kiloer fordelt veldig feil plass. Jeg har levd flere år i et skall av den jeg er, men det har gitt meg veldig lite tilbake. Jeg lever nå av å være den med en kommentar når du trenger den... Ikke bli noe du ikke er, lev som du er, i morgen er den dagen du vokner til.

Snodig hvordan verden kan komme fallende ned på en. Jeg har også mine kiloer fordelt veldig feil plass. Jeg har levd flere år i et skall av den jeg er, men det har gitt meg veldig lite tilbake. Jeg lever nå av å være den med en kommentar når du trenger den... Ikke bli noe du ikke er, lev som du er, i morgen er den dagen du vokner til.

Styrketrening er det som skal til for å løse det fysiske. Bare ikke ha som mål å se ut som en supermodell eller ribbevegg eller noe annet uoppnåelig eller helseskadelig. Ha som mål å komme i bedre form for din egen del, så får kroppen se ut som den gjør.

Når det kommer til følelsen av egenverdi så er det ekstremt vanskelig å få til uten bekreftelse fra verden rundt. Om det er venner, familie, kolleger eller potensielle partnere. Her må du være veldig bevisst på å omgås de menneskene som du merker gir deg trygghet på deg selv.

@TS

Glemte å nevne at mest sannsynlig har du helt feil bilde av kroppen din. De aller aller fleste damer har null peiling på hvordan kroppen deres faktisk ser ut, og vektlegger helt feil ting i forhold til hva menn liker. Uansett, styretrening er gull!

Høres ut som hjernen din har kjørt deg fast i veldig negative tankemøntre. Hver gang noen sier noe positivt om deg så tror du egentlig ikke på den. Du tror de bare sier det for å være greie, eller fordi de har baktanker (få deg til sengs?). Du bør selvsagt forsøke å gjøre noe med det problemet som ødelegger selvfølelsen din, overvekten, men jeg ville anbefale deg å prøve noen enkle mentale øvelser som forhåpentligvis gradvis vil bryte i stykker de negative tankemøntrene og snu de til å bli positive i stedet. Prøv self affirmations (er ikke sikker på hva det heter på norsk. Selvbekreftelsesøvelser?). Hvis du forteller deg selv at du er en bra jente mange nok ganger så vil hjernen etterhvert begynne å lete etter minner som bekrefter dette. Hjernen er rar sånn. Og du vil også bli flinkere til å oppdage de negative tankene når de dukker opp og kunne fortelle deg selv at "vent litt, dette stemmer ikke. Jeg vet jo at mange gutter liker meg. Jeg husker jo han og han og ..." Det fungerte bra for meg i hvertfall, da jeg slet med det samme som deg for noen år siden.

Men trening er nok også viktig her. Kom gradvis i bedre form og bli litt etter litt mer stolt av deg selv og din egen kropp. I tillegg frigjør fysisk aktivitet mye gladhormoner under veis.

Jeg vil i grunn bare gi deg en klem. Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver, og et vil vel mange damer gjøre tror jeg.
Vet ikke om du har hørt Melissa Horn sin sang, på det nye albumet? Der er det en sang som heter Sag att du behøver mig, og i den sangen synger hun:
jeg har stått bakom et speil, forsøkt å se hva jeg skal se, for jeg har hørt at man blir vakker, først når man kjenner seg som det.

Det prøver jeg å tenke på innimellom. At det meste handler om å bli glad i seg selv, og akseptere den man er. Både ift personlighet og utseendet tror jeg.
Jeg tenkte på det da jeg registerte meg her på Sukker. Hva skulle jeg kysse av for, gjennomsnittlig? Stor og fyldig? Noen kg for mye? Det er jammen ikke lett, for jeg kan for ulike folk sikkert være alt det der. Men i og med at den gjennomsnittlige kvinnen visstnok er str 40/42, så valgte jeg det. Men jeg kunne like gjerne valgt noen kg for mye liksom eller stor og fyldig, for det er jeg helt sikkert også, i noens øyne.

(Er det veldig få tegn som godkjennes her på forumet? Er jo ugyldig bare jeg bruker anførselsestegn eller hva det nå er som stopper innlegget)

Du er ikke alene ts. Mange må en tur nedom bølgedaler med selvtilliten i løpet av livet.. Og ofte henger det sammen med et eller annet en tenkte burde være annerledes med utseende .. Det rare er at når en kommer igjen den perioden og ser på hvem en var ser en ofte at kroppsbildet var ganske feil. Man så ikke så ille ut som en trodde...
Ok , hva kan en gjøre for å få bedre selvbilde.. Jeg tror at en må starte med seg selv. Hver dag mishandler vi oss selv og bryter oss selv ned med alt det negative vi forteller oss selv. Dette kan en velge å snu på. Selv om du i begynnelsen ikke tror på det, skal du overøse deg selv med kompliment. Hver dag finne nye deler av din kropp som du sier er helt fantastisk. Dette er å lure hjernen sin, men det rare er at etterkvart vil du begynne å tro og føle det og. Omgi deg med mennesker som gir deg positivitet. Vær bevisst på å stoppe opp når noen gir deg et kompliment og si til deg selv : Ja det er helt sant det de sier.. Kjenn at den sannheten sprer seg rundt i kroppen som en varm god følelse... Tving deg selv til å si ja og ikke nei...
Gjør ting som gjør deg glad, om det er trening eller annet. For meg ble det å starte å male nakne kropper, med former en måte å hylle denne kroppen på. Se gleden og det vakre i former. Gjennom at andre så de og kommenterte hvor vakre de var begynte jeg og forstå at det bildet jeg hadde av skjønnhet nok ikke var det bildet alle andre hadde.. Det finnes mange menn som mye heller vil ha myke kvinneformer, en den sylfiden jeg var når jeg var yngre.. Selv mine barn sier når de ser bilder fra den tiden, mamma du er mye penere nå, da så du syk ut....
Pass på deg selv ts og ta små skritt, og vit at makten til å elske deg selv ligger i dine hender!

Eg synes det var veldig modig skrevet.

Så langt det er mogleg burde du ikkje definere deg sjølv utifrå kroppsfasongen din. Det gjelder uansett om du er fornøgd eller ikkje fornøgd med den.

Mange menn, inkludert meg, synes det kan vere fint med damer som tørr å føle på eigen sårbarheit.

Eg trur mannfolka legger an på deg pga av mange ting. Utsjånaden din, humoren din, augo dine, ansiktet ditt, kroppen din, intelligensen din, snill, frekk etc etc. Det blir feil å seie at alle menn legger an på deg pga ein ting.

Hva med og slanke deg? Starte med og trene, om du ikke allerede gjør det. Det er en kjensgjerning at trening øker selvfølelsen....

Hvem er du EGENTLIG? Hvem vil du være?

Sett deg mål - hvem er jeg om 1 år?
Hva gjør jeg?
Hva føler jeg?
Hvordan ser jeg ut - og hva synes jeg selv om det?

Jeg har gjort det flere ganger. Fungerer hver gang ;-)

jeg elsker pæreforma jenter jeg. tro meg, det er mange menn som gjør det!

Det er mange gode råd her, men det er bare du som vet svaret, og det virker som du egentlig vet svaret også. Det er ikke unormalt å ha turer i kjelleren av og til, det er da man må vite hvor trappen er, og har du den ikke må den bygges. Du virker til å ha innblikk i deg selv, og det er jo en god egenskap å ha når man skal være trappebygger. Kjenn etter hva som får deg til å smile. Jeg rocker rundt i stua til en *guilty pleasure* på full musikk, trene hjelper godt for meg, en effektiv dag på jobben hjelper. Det å tilbringe tid med min sønn hjelper. Når jeg føler at verden går litt ekstra i grått så er det disse tingene som jeg må igjennom for å gå opp trappen igjen. Egentlig tror jeg mennesket har gått av å gå ned i kjelleren av og til også, se på mørket, kjenne etter og vite at man er et menneske som har følelser. Et godt tips som jeg ga til en venn en gang, som gjorde underverker - må innrømme at jeg ikke har gjort dette selv - men skriv en "dagbok" hvor du skriver 3 gode ting du har gjort, opplevd eller noe ved deg selv som du var fornøyd med hver dag. Men lær deg trappetrinnen tilbake til hovedetasjen. For meg kan det være en ryddig stue, god musikk og en flaske rødvin, eller en god treningsøkt. Hva som er din greie finner du ut av selv. Men til slutt så er det rådet til Stevia som er gjeldene, enten må du endre noe, eller akseptere deg som du er. - men nå er jeg mann og går i løsningsmodus med en gang - egentlig kan det bare være at du trengte noen til å lytte, og det har du her i tråden ser jeg :) Jeg er sikker på at du klarer det :D

Ååå nå skulle jeg hatt en liker knapp!!

Er mye trøstende ord her, og råd.

Jeg kan bare svare for min egen del. Ble overvektig etter at jeg fikk barn, ble skilt, spiste mere, ble mere overvektig. Fikk lite oppmerksomhet fra gutta, ble lei meg og spiste mer. Da bestemte jeg meg. Klippet ut et bilde av en fin damekropp og hang opp på kjøleskapet ved siden et av meg selv. Hver gang jeg gikk til kjøleskapet for å finne noe å putte i munnen, så jeg bildet av kroppen jeg ville ha. Så jeg lot være å åpne døren. Bestemte meg også for å ha totalt datingstopp i et år, like lenge som jeg hadde satt meg som mål å gå ned. Jeg gikk ned12 kg de første 6 mnd. Da begynte jeg også å trene. Gikk ned 8 kg til de neste 6 mnd. 20 kg på et år. Gikk ned 5 kg til ned neste året. Jeg liker meg selv mye bedre nå, ikke bare fordi jeg et tynnere. Men fordi jeg føler meg så utrolig sterk over hva jeg har klart. Utstråler ikke lengere dårlig selvtillit, og får langt mere oppmerksomhet av gutta.

Her manglet det virkelig ikke på konstruktive tilbakemeldinger og gode råd. Gjorde godt å lese gjennom tråden.

Tror de fleste her har rett i at en kombinasjon av styrketrening og mentale øvelser kan være den starten jeg trenger.

Vil forresten nevne at det er ikke som om jeg aldri trener eller har slått meg til ro med å være overvektig, har gått ned over 20 kg fra før av. Det har stort sett gått i tredemølle i den siste tiden, før gikk det også i styrketrening og da følte jeg meg jo faktisk mye bedre. Tror også jeg skal slenge inn litt dans, har ikke gjort det på lenge heller.

Innser etter å ha lest gjennom det dere har skrevet har at jeg har sluttet å gjøre fysiske ting som gjorde at jeg følte meg bra, som styrketrening, dans og (det må være lov til å nevne det) sex (av personlige grunner jeg ikke kommer til å gå inn på nå).. og at dette har ødelagt selvtilliten min så gradvis at jeg ikke forsto helt at det skjedde før den var helt på bunn.

Utseendet/kroppen min har ikke forandret seg SÅ mye siden jeg følte meg ganske bra og selvtilliten var relativt høy, det har absolutt med mer enn bare det ytre å gjøre.

Skulle til å komme med velmente råd jeg også, men etter å ha lest alle innleggene her så tror jeg at det sagt så mye bra at det ikke er nødvendig. Virkelig god respons fra forumbrukerne her. :)

Om jeg skal komme med et tips, så er det å skille klart mellom selvtillit og selvfølelse. Den du ER og det du GJØR er ikke det samme. :-)
Vi har alle ting vi ikke er like gode på, om det skal måles på den måten...men det har ingen innvirkning på din verdi som menneske. Og det tror jeg er utrolig viktig for ALLE å ha med seg til enhver tid.
Du er verdifull!
Og når du fullt kan ta innover deg at dette er helt sant, vil du også se på deg selv med et mildere blikk. Med vennligere øyne. Tenk bare på hvordan du ser på andre mennesker. Er du like "streng" med dem som med deg selv? Eller opererer du med forskjellige regler for andre og deg selv? :-)

Jeg tror en av de sterkeste bekreftelsene man kan komme med, er den man gir seg selv: "Jeg er bra nok! Akkurat som jeg ER!"
Det som dessverre mange gjør, er det motsatte. Og det er noe med kraften i det vi forteller oss selv som skaper så mye kluss på innsiden. For vi tror jo på det vi sier til oss selv.
Mitt tips er derfor å endre ordene du bruker til deg selv. Fokuser på den du ER, og hva du KAN. Hva du ønsker, og hvordan du skal komme dit, vil bli mye mer tydelig på den måten. Det skaper action og motivasjon. Og så handler det om å ta en dag av gangen, og være happy med det du fikk til akkurat IDAG.
For du er bra nok! Akkurat som du ER! :-)

Dette med utstråling, selvbilde, selvfølelse og selvsikkerhet er en merkelig sak. Jeg føler meg ikke så veldig sikker for tiden selv, til tross for at jeg aldri har sett bedre ut enn nå, har gode venner rundt meg og har en bedre jobb enn på lenge. Men for min del handler det kanskje om det omvendte av det TS opplever, at jeg begynner å være veldig fornøyd med meg selv fysisk og ser for meg en materialistisk forbedring i årene som kommer, men at jeg er tilbakeholden og ikke evner å utstråle det i møte med andre.

Jeg har aldri hatt mer "flaks" med det motsatte kjønn enn det siste året, men samtidig har jeg aldri hatt mer uflaks. Jo flere man åpner seg opp for, jo flere sjanser har du til å bli skuffa og most ned i grusen. Det finnes dager der jeg ikke engang kan se for meg å møte blikket eller si hei til jenter jeg finner attraktiv på gaten, på jobb eller ellers fordi jeg føler meg så underlegen, kjedelig og fæl og tenker at det er best å la være.

Rasjonelt vet jeg at jeg er kjekk, en bra fyr med mange gode sider som enhver pike sikkert kunne satt pris på, men etter mange skuffelser tar jeg meg selv i å holde igjen fordi det sikkert ikke kommer til å føre til noe godt denne gangen heller. Jeg ser meg selv bli stadig bedre og bedre, men ser ingen endring i hvordan jeg oppfattes eller behandles av det motsatte kjønn. Har derfor blitt fylt med skepsis selv om dette er personer jeg ikke kjenner engang, og er ikke like åpen med potensielle partnere som jeg har vært tidligere.

Ser heldigvis lys i enden av tunnelen og er fortsatt ung, men innser at det sikkert vil ta tid før dette mønsteret brytes.