Hvilke praktiske utfordringer og løsninger har dere på å holde i gang et langdistanseforhold? Jeg har i utgangspunktet ca 30 min fra Oslo som min øvre grense. Jeg har hjemmeboende barn og vil kunne se kjæresten min ofte hvis jeg skal ha en. Men det har jo forekommet at det har vært en profil eller menneske bak som gjør at jeg vurderer mulighetene, begrensningene, fordelene og ulempene.
Det er en grunn til at jeg har ekstremt sterke motforestillinger mot et langdistanseforhold. Mitt livs store kjærlighet bodde bak jernteppet. Å ikke være kjærester var ikke noe alternativ, samtidig som vi var redde for vanskeligheter hvis noen fikk vite at han hadde nærkontakt med noen fra Vesten. Vi kjørte derfor et opplegg som var en spionroman verdig, med jeg som ringte fra en telefonboks her hver kveld kl 9, til en telefonboks i hans hjemby og han som sto klar til å gripe telefonen, brevveksling via poste restante og så videre. Sjeldne møter i storbyer i Europa når han fikk reise ut. Ligge å gråte i armene hans og ikke vite om, eller når, vi ville sees igjen. Vi knakk under presset til slutt, og jeg endte opp med å gifte meg i Norge.
Og så vet jeg jo at det er oseaner av forskjell fra den ekstreme situasjonen jeg var i da, og til å sette seg på nattoget til Bergen, eller ettermiddagstoget til Fredrikstad, eller et fly til Stavanger. Og at nå har vi SMS, Skype, What's up, e-mail og hundre måter å holde kontakten på. Jeg behøver ikke å vente en uke på brev, eller være redd for at det er noe galt hvis ingen svarer på telefonen, og det er i grunnen mest omsorgen for barn som setter begrensninger.
Men jeg lurer likevel på om noen av dere faktisk har klart å holde et avstandsforhold over tid - kanskje tre-fire år? Hvordan fungerer det? Reiser dere til hverandre annenhver helg og er sammen i de ferier dere kan? Mange telefoner og meldinger? Hvordan takler dere det over tid? Savnet ved å ikke ha noen å dele tunge dager med, og ikke bare kunne sykle ut på stranden sammen hvis man føler for det?