Det skrives mange tråder om hva man ikke skal skrive når man henvender seg til noen, hvilke bilder man ikke skal ha, hvor mange bilder av ulik type, om hvordan man skal ordlegge seg, samtaleemner og så videre.
Når jeg leser alle disse trådene, sitter jeg igjen å tenker en ting: har vi for høye krav? Dukker ikke som regel kjærligheten opp når vi minst aner det, og ofte uavhengig av alle de forhåndsdefinerte kravene. Eller er vi nå blitt så kyniske, at det ikke lenger handler om følelser men om praktiske hensyn og en liten smule lidenskap??
Å flørte / gi komplimenter på meldinger kan være en lite takknemlig oppgave... Det kan nemlig fremstå som så mangt. Mange damer ønsker seg et snev av romantikk i hverdagen, men når menn prøver seg på dette på meldinger blir det for intimt, for mye, for fort og en rekke andre motargumenter. Hvordan skal noen klare å manøvrer seg i denne verden når det meste er galt? Vil vi egentlig at menn / damer skal skrive slik de er opplært til? Eller vil vi at de skal være seg selv?
Jeg vil ha en mann som tar meg akkurat som jeg er, og jeg vil ha han akkurat som han er. Glansbilder falmer fryktelig fort, og til slutt ser man alt som er bak glansen....
Har vi for mange / høye krav???