Sukkerforum

Jeg er sikker på at omtrent alle jenter her inne synes at kjemi er en viktig og avgjørende faktor for om de ønsker å møte noen eller ikke. Kjemi er noe av det jeg legger størst vekt på selv. Men etter noen uker her på Sukker, så må jeg si jeg er litt skuffet (og forundret) over mange av jentene her… For etter å ha utvekslet 3-4 mail til hverandre, og det faller seg naturlig å ta neste skritt, så skjer følgende nesten hver gang:

Jeg skriver til henne og foreslår å snakke mer sammen, og legger ved mitt telefon nr. Og jeg føyer alltid til at hvis hun er litt sjenert, så kan hun gi meg hennes nr og jeg kan ringe henne. Men da kommer hun med motforslaget og gir meg msn adressen hennes…

Og det er nettopp dette jeg ikke helt skjønner. Hvis man ønsker å finne ut av om man har noe kjemi sammen, finner man best ut av det ved 15 min på telefonen, eller 1-2 timer med chatting? For meg er tid en viktig ting som jeg ikke liker å kaste bort. Døgnet er altfor kort, og jeg liker å få mest ut av det, så hvorfor skal jeg sitte halve kvelden og chatte? Dessuten, jeg syns det er et dårlig medium for å utforske kjemi på. Det er altfor lett å mistolke det som skrives. For meg er chatting noe som jeg forbeholder for folk jeg allerede kjenner.

Jeg er klar tilhenger av en kort telefonsamtale. For det første så sparer man enormt med tid, og det er mye enklere å finne ut av om man har noen kjemi, eller ikke. Men jeg får hele tiden høre at hun enten ikke tørr, eller ikke er klar for en telefonsamtale ennå. Da lurer jeg på om hun i det heletatt er her for å møte noen, eller om det er bare for å sanke brevvenner? Hvis hun er redd for at jeg skal “finne ut for mye” om henne gjennom nr hennes, kan hun godt ringe meg på skjult nr, jeg er som oftest dum nok til at jeg svarer på de… ;P

Hadde vært kjempe fint å høre fra noen av jentene her hva de syns om dette! Hvis man ikke er klar til å prate på telefonen etter 3-4 mail, når er man det da? Etter 10 mail? Hvor mange timer med chatting må til som regel for at man har etablert kjemi? Pussig at man må gjennom 2 faser med kjemiforskning (først chatt, så telefon)… Hva er forskjellen med å møte ei jente her på nettet, og å møte henne ute på byen? Det er som regel mye lettere å få nr hennes når jeg er ute, så hva er det som gir henne større trygghetsfølelse med å gi meg nr sitt der ute, enn her inne? Akkurat like lett for meg å misbruke nr hennes fra byen som her inne, hvis jeg hadde vært ute etter det.

Forelsket

Siste svar Wed 27 Dec 2006 13:00 (28 svar)
Skjult ID med pseudonym Forelsket

I det jeg gikk hjemmefra for å treffe henne viste jeg at denne daten var forskjellig. Allerede på msn hadde vi hatt en så lett og flørtende tone at jeg var sikker på at her skulle jeg på date med en jente som passet perfekt til meg. Vi traff hverandre utenfor restauranten og ga hverandre en varm klem. Praten gikk lett og vi hadd en avslappet øyekontakt nesten hele tiden under måltidet. Fire timer ruslet vi videre til en bar. Der fortsatt praten over et par drinker. Det var sent og vi bestemt oss for å ta kvelden, men avtalte at vi skulle møtes igjen. Vi ga hverandre en klem og jeg lente meg frem for å gi henne et lite kyss på munnen. Det føltes riktig. Men, hun snudde seg litt unna så det landet på kinnet. To minutter etter på mens hun satt i drosjen hjemover sendte jeg følgende melding: - Takk for en hyggelig kveld, gleder meg til å se deg igjen!
Neste morgen sendte jeg igjen en melding og fikk et litt formelt men hyggelig svar. Dagen etter det foreslo jeg en kaffe men fikk som svar - Har tenkt litt på det og har bestemt meg for at jeg alikevel ikke har lyst til å treffe deg igjen.

Jeg har vært på mange dater i mitt liv. Og sjelden tatt en avisning tungt. Men denne gangen er det annerledes. Annerledes fordi vi hadde en fantastisk kveld. Annerledes fordi den etter hvert så berømte kjemien lå i luften hele kvelden.

Nå spør jeg dere, sukker eksperter, hva gjorde jeg feil? Kan det virkelig være at de litt for kjappe tekstmeldingene gjorde at hun tenkte - han her er desperat? Jeg ville jo vanligvis sagt at det var litt for kjapt. Men sånn går det jo lett når du virkelig liker noen.

Og en ting til. Hva ville dere gjort? Jeg har lyst til å ta kontakt igjen - skulle ønske jeg kunne ha gjort noe annerledes. Men hvordan skal jeg ta kontakt uten å gjøre vondt verre? Det er lant fra sikkert men jeg tror at hvis vi treffes igjen så finner vi enten kjemien eller så kan jeg i hvert fall gå hjem og tenke. Nei. Vi var ikke rette for hverandre. Men etter bare en kveld.... Nei! Jeg må treffe henne igjen...

Leste en artikkel i Dagens Næringsliv i dag om markedsverdi i forhold til partnervalg, en tidligere megler og nå professor i psykologi, som mener at vi har en viss markedsverdi på alle personlige egenskaper. Denne markedsverdien bestemmer budsjettet vi har å velge en partner utifra. En attraktiv mann som tjener bra, har høy status i samfunnet, er sympatisk osv har et større budsjett å bruke på sin partner, dvs han kan velge en kvinne som har tilsvarende høy markedsverdi. Ok, dette har vi alle hørt før.

Men det han poengterer som jeg syntes var interessant var for det første at de som har 'ubalanse' i markedsverdien sin, altså som har enkelte områder de har høy verdi på, og andre områder de har 'røde tall' på, altså mindre attraktive egenskaper, har oftere samlivsbrudd enn de som er mer stabile i sin verdi. Også om den samlete verdien er lavere.

En annen ting han fremhever er at gjensidig kjærlighet oppstår når begge parter mener de har gjort en kjempedeal og fått den optimale partner til sitt budsjett.

Han hevder også at det er enkelte 'basisvarer' som må være til stede, attraktivitet hos partner velger vi etter budsjett osv, men at disse tingene får man nok av. Når man har fått det optimale av disse basisvarene går man for luksusvarene; (På samme måte som at man kan man kjøpe mye pasta og spise seg mett på lite penger, men det er ikke sånn at desto mer penger man har, desto mer pasta kjøper man.. Da går man over til mer luksuriøse varer) og den ultimate luksusvaren som man aldri får nok av er snillhet. For, som han sier, vi er alle ute etter en partner som gir oss 'alt', og hva skal man med en partner som har all verdens gode egenskaper hvis de ikke vil dele dem og gi av seg selv..?
Han sier også at menn med lav markedsverdi for all del kan få pene kvinner, men at disse da vil ha lav markedsverdi på andre områder, altså være tilsvarende dumme, onde eller late.. :)

Rådet hans er å tenke igjennom sin egen markedsverdi og lete etter partner deretter. Kanskje vi har større suksess da...?
Ser frem til gode argumenter fra idealistiske romantikere!! :)