Sukkerforum

Min mor har truffet en ny mann fra nettet og det er selvsagt hyggelig. Jeg håper at hun har lykkes i å møte kjærligheten og at dette skal holde. Jeg har hørt om han hele veien fra hun møtte han for snart 1 år siden på nettet, men det er ikke før i helga som var at de traff hverandre live. Nå står påsken for tur og tradisjon tro reiser alle "barna" på besøk til mor, da har mor funnet ut at hun også skal ha sin nye flamme der. Nå høres jeg ut som en sjalu datter som vil ha mamma for seg selv, men slik er det ikke. Denne nye flammen er nr. 12 i rekken av kjærester mamma har hatt og historien gjentar seg. Det blir for mye å forholde seg til, for det blir slutt etterhvert dette også. Når det blir slutt har siste ord av noe som kan ligne på positivt omtale sagt. Da er absolutt alt som har vært med det mennesket negativt også ting som hun har omtalt positivt tidligere med han. Hun har vært sammen med mye rart, men har ikke villet seg det i øya, men syter til oss unger over hvor uheldig hun er, ingen selvkritikk der i gården.

Jeg skulle ønske at mamma tok det litt med ro, hun har ingen forståelse for at det er slitsomt å forholde seg til nye flammer annethvert år. Jeg synest at hun i det minste kunne ha ventet til sommeren før hun introduserte han.

Ikke nok med det at hun har møtt denne mannen, men forrige gang jeg pratet med mamma på telefonen, fløy hun hos en annen. Hun orket ikke å sitte å vente på den nye flammen sin lenger, og nå skal han introduseres for ungene hennes.

Jeg blir litt frustrert, for jeg vet at mamma begynner å gråte og klage over hvor grusomt livet hennes er og hvor fæle vi unger er med henne om jeg avlyser påskeferien.

Dette er ikke lett, for jeg har vokst opp med mannfolk inn og ut av huset og en drøss med kjærester etter at jeg har flyttet hjemmefra.

Er jeg en simpel sutrete datter som ikke unner mor det bra eller har jeg litt rett her. Jeg kommer nok til å ringe mamma i kveld og avlyse påskeferien. Jeg reiser heller til henne en annen langhelg.

Jeg er 30 og mamma er i midten av 50-åra om det skulle ha noe å si.

Jeg velger å poste dette anonymt, først og fremst for å få vite om flere har opplevd noe av det samme som jeg, og hva de gjør for å takle det.

Jeg var i midten av trettiårene da min daværende ektemann informerte meg om at han hadde funnet en annen. For meg kom det som lyn fra klar himmel. Alle ”vet” jo at utroskap ikke skjer i forhold med mindre det er noe som mangler i utgangspunktet, ikke sant? Vel … ingen regel uten unntak. Vi hadde et godt over gjennomsnittet fint ekteskap med et variert sexliv. Det gikk ikke en dag uten at mannen min fortalte meg at han elsket meg, både i ord og i handling. Det skulle ikke skje oss!

Men det skjedde. I ettertid har jeg selvfølgelig prøvd å finne årsaken. Kanskje var vi ikke så lykkelige som jeg trodde? I så fall spilte han skuespill. Eller kanskje vi var lykkelige, men at jeg var begynt å bli litt uspennende etter mange år som samboer og ektefelle. Den nye var ikke mye yngre og vakrere, etter det jeg kan bedømme. Hun var litt mindre av vekst, og litt slankere. Ellers var hun i grunnen litt … ”grå mus”. Men han hadde falt for henne, og ikke all verdens trygling kunne få ham til å ombestemme seg. (Ja – for så liten gjorde jeg meg. Jeg tagg ham om ikke å gå fra meg.)

Det har gått drøyt fire år siden den gangen. Jeg har kommet over det. Kommet over HAM. Men jeg tar meg fortsatt i å savne det vi hadde: Den trygge, varme hverdagskjærligheten. Jeg ser med misunnelse på etablerte par – de som vel og vakkert er over den stormende forelskelsen og har kommet inn i en rutine begge trives med. Jeg tenker: Det kommer jeg aldri til å oppleve igjen. Ikke slik. Ikke med den naive tryggheten som man bare kan ha dersom man fullt og fast tror at forholdet skal vare livet ut. En slik klippefast tro kan man ikke få igjen, når man har opplevd å bli dumpet uten forvarsel.

Det jeg ikke klarer å begripe er hvordan noen kan gjøre noe slikt mot et annet menneske. Hvordan kan noen stjele sin lykke og bygge den på ruinene av et annet liv? Hvordan greier de å sove om natten? Hadde det ikke vært for vår felles datter på ti år, ville jeg trolig ikke vært i live i dag. Så langt nede var jeg.

Jeg har lest og lært at bitterhet er en lite matnyttig følelse å bære på. Jeg er helt enig. Men hvordan kan man la være å bli bitter når man ser to mennesker leve lykkelig videre, som om ingenting har skjedd? Som om de ikke vet at et menneske – attpåtil moren til felles datter/stedatter – sitter igjen og har mistet alt hun trodde på?

Litt matematikk, også her :-) Kan det være noe fakta her lol .


Romantikk-matematikk
Smart mann + Smart kvinne = Romantikk
Smart mann + Dum kvinne = Affære
Dum mann + Smart kvinne = Giftemål
Dum mann + Dum kvinne = Graviditet

Arbeidsliv-matematikk
Smart sjef + Smart arbeidstaker = Vinning
Smart sjef + Dum arbeidstaker = Produksjon
Dum sjef + Smart arbeidstaker = Forfremmelse
Dum sjef + Dum arbeidstaker = Overtid

Shopping-matematikk
En mann betaler gjerne 10 kroner for en 5-kroners ting han trenger.
En kvinne betaler gjerne 5 kroner for en 10-kroners ting hun ikke har bruk for.

Generell statistikk
En kvinne bekymrer seg for fremtiden inntil hun finner en mann.
En mann bekymrer seg for fremtiden etter at han har funnet seg en kone.
En vellykket mann er en som tjener mer penger enn hans kone kan bruke.
En vellykket kvinne er en som finner en slik mann.

Lykke
For å være lykkelig med en mann, må du forstå ham masse og elske ham litt.
For å være lykkelig med en kvinne, må du elske henne masse ikke prøve å forstå henne i det hele tatt.

Hukommelse
Enhver gift mann burde glemme sine feil. Det er ingen vits at to mennesker husker det samme.

Mulighet for forandring
En kvinne gifter seg med en mann og forventer at han vil forandre seg, men det skjer ikke.
En mann gifter seg med en kvinne og forventer at hun ikke skal forandre seg, og det skjer.

Diskusjonsteknikk
En kvinne har det siste ordet i enhver diskusjon.
Alt en mann sier etter det, er begynnelsen på en ny diskusjon.

Dette begriper jeg ikke helt, må jeg innrømme. Hva kommer det av at det ser ut til å være dobbelt så langt fra Oslo til f.eks Tønsberg, som det er fra Tønsberg til Oslo?

Jeg bor i Vestfold, som dere ser av profilen min. Nærmere bestemt i Horten. Det er nøyaktig 1 time og 5 minutters kjøring fra Bjørvika, på en god dag uten alt for mye kø. Jeg synes med andre ord ikke at Oslo ligger skrekkelig langt unna. I alle fall ikke for langt til at jeg vil se helt bort fra muligheten av å treffe en mann der. Jeg er i Oslo rett som det er, jeg. Og skulle jeg få god grunn til det (eksempelvis hvis jeg møtte verdens kjekkeste mann) ville jeg ikke hatt noe problem med å dra enda oftere.

Pussig nok har jeg etterhvert begynt å innse at strekningen fra Oslo til Horten må være fryktelig mye lengre enn den andre veien, for Oslo-menn generelt ser mørkt på å date noen som befinner seg "i distriktene". En drøy times kjøring utelukker trolig spontane treff. Det innebærer at man må pakke en bag eller koffert, kanskje smøre niste og huske sokke- og truseskift. Antagelig er det lurt å sørge for å ha med håndvåpen også, i tilfelle man skulle støte på rovdyr eller ville innfødte.

Hva er det med dere, Oslogutter? Er dere virkelig så bortskjemte hva avstand angår? Hvor lang tid tar det egentlig å kjøre fra den ene siden av hovedstaden til den andre, under middels heavy trafikk? Tar jeg ikke mye feil skal det lite til før det faktisk kommer opp i nærmere en time. På den tiden kunne man ha kommet seg helt til vakre Vestfold. Hadde det ikke vært for at det er så fryktelig, fryktelig langt, altså ... ;-)