Jeg er veldig usikker på om jeg skal være åpen for et forhold til en med barn, og lurer på hva andre tenker om dette.
Jeg har hatt to forhold til fedre, og høstet ulike erfaringer.
Den ene hadde kun et barn, som også bodde langt unna. I praksis var det nesten ikke merkbart, anent enn på en positiv måte. Samarbeidet med moren fungerte godt. Forholdet tok slutt av andre årsaker.
I det andre tilfellet var det to barn i barneskolealder, delt omsorg. Barna var greie og positive, og sto ikke for utfordringer utover annet enn at de fantes! For det gav en rekke føringer for oss; bosted måtte være koordinert med barnas mor (samme skolekrets), ferier og helger måtte samstemmes med henne. Økonomisk ble det en forverring for min del ifht min egen tilværelse; vi måtte ha en bolig som hadde plass til både oss, evt nye barn og de to "store", som igjen begrenset hva vi kunne kjøpe og hva vi ellers kunne unne oss. Tiden min, som jeg hadde rådd over selv, gikk mye med/bort på barna da de var hos oss - mye ekstra husarbeid samt aktiviteter for dem (fra å handle nye ski, se barnefilmer på kino, feire bursdagsbesøk etc). Det ville vært en tøff overgang fra et "egoliv" til å få et barn selv, men dette var ikke engang mine barn, og jeg følte at jeg mistet meg selv uten å få så mye tilbake (som jeg hadde fått hvis det var mine - men disse hadde jo alt en mor). Noe av tiden han brukte med barna, kunne jeg bruke på "mitt gamle liv" - venninnebesøk og trening etc. Men han ønsket jo at vi skulle være som en liten familie, og at jeg skulle være med dem. Så mitt gamle liv var snart nesten borte. Jeg hadde ikke tid til det lenegr, fordi vi levde hans liv.
Jeg var i starten full av pågangsmot og tenkte at med kjærlighet nok ordner alt seg. Men da hverdagen altså kom og vi skulle prøve å få barn, som for meg ville være et slags point of no return, kom tvilen. Hvis jeg hadde hatt barn selv ville jeg kanskj følt det annerledes, for da ville jeg jo hatt behov for samme fleksibilitet selv. Men her var det altså bare jeg som svalgte kameler. Ikke fordi han ikke ville, men jeg hadde ikke med noen kameler han måtte svelge.
Og nå som jeg er i markedet her på nettet og skal aktivt ta stilling til det; hva skal jeg velge?
Forstår dere småbarnsforeldre hvor mye det kreves av en ny, barnløs partner av romslighet? Blir det verdsatt?
Og hvor mye venter dere av deres nye partner av tilpasning?