Ja da var fredagskvelden kommet nok en gang. Unga har akkurat lagt seg, og jeg sitter da alene her og tenker litt over ting. Tidligere i dag satt jeg på verandaen og tok en kaffe. Kjente varne solstråler treffe mitt ansikt, og duften av frisk og god vår kom over meg.
Vi går mot lysere og lettere tider. Folk kommer atter en gang ut fra sine små hi, etter att all vinterproviant er fortært. Endelig kan vi strekke på oss og leve igjen.
Samtidig så kommer jo tanken om det å være alene nå når mørket har senket seg. Ikke en ideel situasjon, men det er situasjonen man er i. Og med tida har lært å takle på godt og vondt. Merker med meg selv at jeg tenker mer over dette nå de gangene jeg har barna. Da går det fra øredøvende liv til helt stille, stille sånn som dagene er ellers. Stillheten er jo verd å ta vare på, men det er stillheten en finner med seg selv, og oppsøker. Ikke den som hjemsøker deg dag ut og dag inn. Eller?
Men nå er jo våren her, mulighetenes årstid, og livets årstid. Så da må det vel være muligheter for oss mennesker også å leve igjen? Jeg velger jo å tro det, men klart enda en vår uten noen å dele den med ligger jo som en påminnelse for meg. Klart det er en tanke jeg vil riste av meg, komme meg opp på hesten igjen. Bytte ensomheten med tosomheten.
Håpet kan jo ingen ta fra en, det er kun en selv som setter begrensninger for hva en selv ønsker å oppnå.
Heller dust en kylling:) Med det så menes det at man må kunne tørre å ta sjanser, og ikke late som alt er som det skal være.
Nåja dette var litt refleksjoner fra min side, og håper jeg ikke har kjedet dere halvt ihjel, på reisen nedover linjene her:)
Vil gjerne vite hva dere forbinder med våren? Enige i noen av mine meninger kanskje?
Uansett nyt tiden fremover:)