Sukkerforum

Jeg tror vi alle inkludert meg selv er veldig dyktig på å finne ytre årsaker til at et forhold ikke fungerer, eller lage forklaringer på hvorfor man er singel. Desuten er jo singel livet helt ok, ikke sant?

er det vanskeligere for noen å finne den rette en for andre? Neppe, men evnen til å oppfatte det kanskje, eller til å tiltrekkes av likeheter..?

Jeg kjenner en som var gift i 17 år, og etter konen gikk, ble han like forelsket og lykkelig med sin nr 2, og det tok et par uker. Historien er ikke unik.

Det burde vel være noe å lære her? "noen" har den magiske evnen til å forelske seg, og fortsette å være det sånn over natten, og leve lykkelig, om ikke hele livet, så i alle fall jævlig lenge, sammenlignet med mine egne 2-4 måneders forhold.

Hvorfor er jeg singel?

Om jeg dropper å skrive 3 kjedelige sider om alle mulige eksterne årsaker og går inn i meg selv, så er svaret som ligger og ulmer. Fordi jeg lettest forelsker meg i det som definitivt ikke passer, i motsetninger. I kvinner som er og tenker totalt ulikt meg selv. Det er spennende med kontraster, og det gir et ophav til en sunn og positiv sex drive...og lidenskap. Helt til man skal vurdere å flytte sammen, eller bare delenoen vanlige hverdager.... det skærer seg selvsagt otalt med en gang, og grunnen er jo at jeg forelsker meg i kvinner jeg overhodet ikke passer sammen med.

Så får jeg endre tenningsmønster da?

Leker like barn best? -på lang sikt tror jeg det. men hvordan leker man med noen som er like kjedelig som seg selv ;o)

Jeg har møtt en jente på sukker, faktisk første uken jeg var medlem her. Hun var vel den første jeg inviterte på noen date, og det var vellykket på alle måter -rent bortsett fra at den magiske "gnisten" manglet...

Men det er hun som husket bursdagen min, og som visste nøyaktig hva jeg ønsket meg, og det er et år etter vi fant ut at vi ikke datet.

Tenningsmønster tenker jeg, og jeg smatter gjerne spørrende på ordet, jeg mangler grunnleggende evner til å forelske meg i noen som har alle de egenskapene jeg egentlig ønsker meg hos en mulig partner. Hva feiler meg? Har andre tanker om dette, tør vi gå inn i oss selv etter løsninger? Jeg spør.

Dette temaet har vært diskutert før i ulike varianter, det er jeg klar over. Men jeg har behov for en liten oppfriskning ---- KUN fordi jeg UNDRER meg over enkelte ting når det gjelder disse berømmelige hjertene..

Jeg belyser IKKE temaet fordi jeg føler meg avvist (tvert i mot) og heller IKKE fordi jeg ønsker å klage.. Jeg ønsker kun å belyse temaet på nytt med konkrete spørsmål, og det er helt sikkert noen av de nyeste medlemmene som kan ha glede av hva mange erfarer, i tillegg til mine ønsker om svar..

Jeg opplever ofte at gutter setter hjerter --- både gule og røde --- (beskjed kommer til mailen min). Deretter er det svært sjelden noe mere skjer. Det er mange som sender brev, men de har i forkant som oftest ikke utført hjerte-prosedyren..

Nå er det IKKE slik at jeg sitter og venter på gjerdet på noe som helst (for de som kjenner meg så vet man at jeg er veldig laid back og tar det hele som det kommer), og jeg er forøvrig fullt i stand til å ta kontakt selv om jeg virkelig ønsker det.


….er det slik at vi jenter "konsekvent" bør ta hjerte-signalene på at dere ønsker å bli kontaktet, eller er det slik at dere på den måten ”lager dere en oversikt” på de jenter som er mest interessante, og at det ikke nødvendigvis er slik at dere ønsker kontakt sånn umiddelbart? En blanding av begge varianter kanskje? Eller annet?

Jeg har gjort to ”tester;

1) Fikk et rødt hjerte, det så ut som en hyggelig kar, god profiltekst osv. Jeg skrev en hilsen tilbake, og takket for hjertet, og formulerte meg videre IKKE på en slik måte at det kunne oppfattes som at jeg ikke ønsket kontakt videre. Men det var fortsatt helt taust. Og det har det vært siden. (helt i orden, men oppfattes på et vis noe underlig!)

2) Fikk et gult hjerte. Satte et gult hjerte tilbak fordi jeg fant profilteksten god og interessant. Ingen bilder i profilen eller i albumet. Sendte ingen hilsen ved siden av. Og vips! Et brev i innboksen fra vedkommende, hvorpå det ytterligere ble noe kommunikasjon frem og tilbake --- og det kuliminerte etter en stund til en kaffedate. Utover dette var det for meg ikke liv laget for noe mer, men det er en annen historie.

Disse to tilfellene er helt sikkert tilfeldige, og mange opplever helt sikkert alle disse tingene på mange forskjellige måter, og har også ulike erfaringer.

Hva er din hensikt med hjertene? Sender du hilsen sammen med hjertene? Hva er din erfaring i etterkant?

Her er både guttenes og jentenes synspunkter verdifulle!