Sukkerforum

Eg er ei jente/ dame på 35 år, som sitter her og verker i hele kroppen etter ein ubehagelig hendelse som skjedde går. Eg var da hos bror min og samboeren hans. Me satt og koste oss med litt vin og stemningen var fin. Så ringte lillesøstera til samboeren og ville stikke innom med ein type. Ho er 15 år, og bror min mikset en drink til ho og typen. Eg spurde bror min forsiktig om hu ikke var litt vel ung til å drikke alkohol, men fekk beskjed om at ho snart var 16, og at hu hadde drukket fleire ganger før....
Dei gjikk etter ei stund, og bror min ga meg da ein klar beskjed om at eg ikke hadde noe med det. Det blei ein diskusjon ut av det, og han blei etterhvert meget hissig. Før eg visste ordet av det slo han meg, dengte meg i veggen etter håret, og sparket med mens eg låg nede. Han kalte meg ei hore, ei dårlig mor, og meinte eg var generelt misslykket!! (veit innerst inne at dette ikke stemmer, men føler alikevel at i dag er selvtillitten heilt på bånn) Siden det låg to unger å sov, var eg rolig for å unngå å vekke dei,
men datter mi på 11 våknet alikevel. Hun er ikke vant med vold, og blei naturligvis redd. Eg fortalte hu at eg ville ta ein taxi heim, og bror min insisterte på at hu skulle være der til dagen etter. På vei ut for å for å ta taxien, presterer han i tillegg å true meg på livet....

Det har vært vold i min familie i alle år. Først far min, og etterhvert den eine bror min. Det har skjedd alvorlige hendelser fleire ganger, som er såpass 'stygge' at eg ikke våger å snakke høyt om dei. Men ingenting har noen gang blitt anmeldt.
Far min har i fleire tilfeller gått fysisk til angrep på meg - også i voksen alder. Første gang han slo meg var eg ca 12 år, og eg husker han hadde så dårlig samvittighet etterpå at han satt og gråt med hendene for ansiktet, og sverget på at det aldri skulle skje igjenn... Men det gjorde det, og unnskyldningen etterpå dabbet etterhvert helt av. Sånn er det med bror min også. Hadde håpet på ein telefon der han i det minste kunne beklaget seg. Da hadde eg nok ikke hatt samvittighet til å anmelde det, men at det bare skal 'skli forbi' som det alltid har gjordt - det godtar eg ikke lengre! Tenker også at om far vår ser at eg er tøff nok til å gå til politiet, så vil han kansje tenke seg to ganger om neste gang han løfter handa! Er det noen som har noen råd, eller kommentarer, så setter eg stor pris på det.....

Det er den lørdagen du ikke spiser en rask frokost og tar bilen til kjøpesenteret.
Det er den dagen du ikke står i kø for å komme deg inn på parkeringshuset, og noen timer seinere står i kø til prøverommet på Hennes & Mauritz, og enda noen timer seinere kjøper nok en kjøkkenting du ikke trenger. Det er den dagen du slipper å bli forbanna på dårlige lukeparkerere, og slipper å være svett og sur på shopping. Annerledeslørdagen er lørdag 29. november. Du lar shopping være shopping, fordi du rett og slett har nok. (Det er kanskje trangt i skapene hos deg også, som hos de fleste andre nordmenn). Nordmenn forbruker nå 67 prosent mer enn i 1990.

Annerledeslørdagen kan brukes til alle de tingene som ikke kan kjøpes. For eksempel til en frokost uten raske stemmer. En løpetur. Du kan lese en god bok, høre på radio, gå en tur, eller ringe til en du liker. Alt det rekker du hvis du står over shoppingen på verdens kjøpefrie dag. Vi har en viktig grunn til oppfordringen: Dersom alle i verden skulle forbruke like mye som oss nordmenn, hadde vi trengt over tre jordkloder. Derfor må vi dempe forbruket vårt - til fordel for miljøet og for folk i fattige land. Vi håper at du vil være med å markere kjøpefri dag 29. november. Livet har så mye å by på, og det beste i livet kan ikke kjøpes. Vi trenger alle å reflektere over hva forbrukssamfunnet gjør med oss og verden. Hvorfor ikke begynne med å motstå kjøpepresset i 24 timer?

Skamløst stjålet herfra:
http://www.framtiden.no/200810012382/meninger/forbruk/kjopefri-dag.html

Til sammenlikning:
http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/11/28/555960.html

Har akkurat vært i India og hatt noen interessante samtaler med noen Indere om dette med ekteskap og forhold.

De syntes først og fremst at det var helt utrolig at jeg hadde forlatt kone og barn. Dette ville vært utenkelig for de fleste Indere. Når jeg fortalte at min ex har giftet seg på nytt og fått flere barn og jeg traff flere kvinner på leting etter kjærlighet, var forskrekkelsen enda større. Når jeg fortalte at dette var svært vanlig i norsk kultur… ja dere forstår sikkert… de var IKKE imponert over nordmenn på det feltet. (I deres kultur ville en fraskilt kvinne miste all status og ingen mann vil ha noe med henne gjøre.)

Dette ledet samtalen inn på at i India (Den ”kasten” jeg snakket med) er det foreldrene som bestemmer hvem man skal gifte seg med. Ord som kjærlighet og lidenskap er helt fremmed. Det som betyr noe er trygge rammer, økonomisk bra og god familie. Skilsmisse var ikke noe de tenkte på, det var rett og slett ikke noe alternativ.
Det som slo meg var at de virker egentlig svært fornøyd med denne ”ordningen” – jeg snakket med både kvinner og menn om de var fornøyd med livet og partneren de var gift med. (Jaja, jeg vet at det er 1 milliard mennesker i India og at de 4 menneskene jeg snakket om dette ikke er et representativt utvalg)

Hva tror dere. Skal vi la foreldrene våre finne våre partnere?
Ville du ha tiltro til at dine foreldre fant en bra partner for deg?
Kan vi egentlig si at vårt ”system” er bedre en deres?