Sukkerforum

Hurtigdate?

Siste svar Wed 16 Sep 2009 20:35 (27 svar)
Skjult ID med pseudonym wintermute

Før helgen satte jeg personlig rekord for tiden det tok fra jeg mottok den første meldingen, frem til jeg møtte personen på date. I første meldingen skrev hun at hun likte profilen min, og at hun hadde lyst til å treffes på cafe en dag. Det stod ikke så mye på profilen, og hun hadde kun lagt ut ett bilde i album. Hun var kjempenydelig! Vanligvis pleier jeg å være kjempe skeptisk til slike direkte henvendelser, det er jo ikke akkurat mangel på "fotomodeller" fra østblokkland som prøver å scamme dumme, single menn, men hun her virket oppriktig.

Jeg svarte at det kunne jo vært hyggelig, og hun sendte meg telefonnummeret sitt i neste melding. Jeg ringte henne, og hun virket veldig blid og hyggelig. Hun fortalte at dette var første gangen hun prøvde seg på nettdating, så hun var ikke helt sikker på hvordan alt fungerte. Hun repeterte at hun kunne ha lyst til å treffe meg, og jeg sa da at vi godt kunne avtale en dag. Til min store overraskelse foreslo hun samme kveld. Siden jeg synes det var spennende med noen som var så direkte, og jeg ikke hadde annet å gjøre den kvelden, så takket jeg ja.

Uansett, vi møttes, hadde en kjempehyggelig kveld (det ble til og med litt kyssing), og vi har avtalt ny date de nærmeste dagene.

Er det noen andre med liknende erfaringer? Jeg tenker da ikke på tilfeldige møter, kun for one-night-stands, men seriøse treff.

Vanligvis pleier jeg maile med jenter i ukevis, og forteller nærmest hele livshistorien min før det en gang blir snakk om treff, så det var veldig friskt å oppleve en så direkte fremgangsmåte. Er det virkelig så skummelt å møte fremmede, uten å ha behov for å føle seg 100% trygg på personen i forkant?

Jeg har dessuten kun gode erfaringer med jenter som tar kontakt med meg først, da de virker oppriktig interessert i meg, og "fader" ikke ut over tid, som ofte er tilfellet når jeg tar kontakten. Jeg tror jenter har alt å tjene på å være aktive i en slik setting, hvor mennene er i overtall.

Etter 33 års arbeid, var en eldre bygningssnekker klar for pensjonstilværelsen. Han fortalte den arbeidsgiveren han hadde hatt alle disse årene at han ønsket å slutte og leve et roligere liv sammen med sin kone, og den etter hvert store familien de hadde fått. Han ville savne lønningsposen, men han kjente et behov for å trappe ned. De skulle klare seg.

Entreprenøren var lei seg for å miste en så dyktig fagmann og spurte han om han ikke, som en personlig tjeneste, kunne bygge bare ett hus til. Snekkeren gikk med på det, men det viste seg snart at han var lite motivert. Han sjusket og brukte dårlige materialer. Det var egentlig en nedslående måte å avslutte en yrkeskarriere som til da hadde vært preget av flid, nøyaktighet og yrkesstolthet.

Da huset var ferdig, kom hans gamle venn og arbeidsgiver for å inspisere det. Han ga snekkeren nøkkelen til hoveddøren og sa: «Dette er ditt hus. Min takk, og avskjedsgave.» Snekkeren fikk sjokk. For en skam! Hadde han bare visst at huset skulle bli hans, hadde han gjort det meste annerledes.

Slik er det med oss alle. Vi bygger våre liv, dag for dag, uten å gjøre vårt beste. Så – med et sjokk, innser vi at vi må leve i huset vi har bygd. Kunne vi gjøre alt på ny, hadde vi gjort det meste helt annerledes. Du er lik snekkeren. Hver dag slår du i en spiker, monterer en dør eller reiser en vegg. Livet er et «gjør-det selvprosjekt,» har noen sagt. Din flid og nøyaktighet og de valg du tar i dag, bygger den tilværelsen, det «huset» om du vil, som du skal leve i resten av dine dager.

- av ukjent forfatter -