Etter 33 års arbeid, var en eldre bygningssnekker klar for pensjonstilværelsen. Han fortalte den arbeidsgiveren han hadde hatt alle disse årene at han ønsket å slutte og leve et roligere liv sammen med sin kone, og den etter hvert store familien de hadde fått. Han ville savne lønningsposen, men han kjente et behov for å trappe ned. De skulle klare seg.
Entreprenøren var lei seg for å miste en så dyktig fagmann og spurte han om han ikke, som en personlig tjeneste, kunne bygge bare ett hus til. Snekkeren gikk med på det, men det viste seg snart at han var lite motivert. Han sjusket og brukte dårlige materialer. Det var egentlig en nedslående måte å avslutte en yrkeskarriere som til da hadde vært preget av flid, nøyaktighet og yrkesstolthet.
Da huset var ferdig, kom hans gamle venn og arbeidsgiver for å inspisere det. Han ga snekkeren nøkkelen til hoveddøren og sa: «Dette er ditt hus. Min takk, og avskjedsgave.» Snekkeren fikk sjokk. For en skam! Hadde han bare visst at huset skulle bli hans, hadde han gjort det meste annerledes.
Slik er det med oss alle. Vi bygger våre liv, dag for dag, uten å gjøre vårt beste. Så – med et sjokk, innser vi at vi må leve i huset vi har bygd. Kunne vi gjøre alt på ny, hadde vi gjort det meste helt annerledes. Du er lik snekkeren. Hver dag slår du i en spiker, monterer en dør eller reiser en vegg. Livet er et «gjør-det selvprosjekt,» har noen sagt. Din flid og nøyaktighet og de valg du tar i dag, bygger den tilværelsen, det «huset» om du vil, som du skal leve i resten av dine dager.
- av ukjent forfatter -