Sukkerforum

Skal prøve å gjøre en lang historie så kort som mulig...For et år siden datet jeg en kjekk, voksen, snill og virkelig bra mann. Han hadde mye styr i livet sitt da og mye han måtte ordne opp i og få på rett kjøl. Vi hadde en god tone og han ga alle inntrykk for at det kanskje kunne bli mer utover date'inga...Men så en dag ble det stille...bom stille...til jeg oppdaget (takket være facebook) at han sto som "in a relationship"...

Javel tenkte jeg...så han har hatt en til på luringa mens han datet meg...såret og sint som jeg ble så slettet jeg han fra facebook, msn, telefon og til slutt sinnet og hjertet...

Etter et år tikker det plutselig inn en sms på mobilen...da jeg ikke kjente igjen nummeret spurte jeg hvem dette var for personen sto ikke i opplysningen...Guess who...joda, HAN!!

Etter litt kontakt på sms så treftes vi og hadde like god kjemi og kontakt som før. Han beklaget oppførselen sin sterkt og sa at det forholdet han gikk inn i da var bare tragisk, dama var gal og han var egentlig ikke klar for noe forhold den gang, men det bare skjedde....nå sier han at han har fått livet på rett kjøl, ordnet opp i personlig "rot" og har fokus igjen...

Vi har på en måte begynt å date litt igjen...og koser oss masse sammen...

Det jeg egentlig lurer på er: er dette "etterpåklokskap"? Litt den berømte: Du vet ikke hva du har før du har mistet det?

Skal jeg slå meg til ro med å være "second choice"? Eller er det ikke det jeg er? Han kom jo tilbake...Valgte meg ikke den gangen, men NÅ....

Burde jeg gi ham en sjanse til?

Som jeg bruker å si: Jeg vil ikke være noens andre eller førstevalg, jeg vil være noens eneste valg.....

Hvordan reagerer du hvis jeg sier at jeg har som "krav" at min kommende kjæreste skal være veldig intelligent? (Fordi jeg selv er det)

Jeg gjetter på at standardreaksjonen vil være at du tenker at jeg er "hoven", "arrogant", "selvhevdende", "teit" eller lignende, og at det er et "forferdelig" eller i beste fall "upassende" krav å stille...

Det er jeg veldig lei meg for hvis du føler det sånn, for dette er absolutt ikke et forsøk på å tråkke på noen. Jeg er av hjertet interessert i andre mennesker, og dømmer ikke folk generelt ut fra intelligens, i forhold til om de er gode eller dårlige mennesker. Jeg vet at det finnes like mange velmenende og snille mennesker i alle iq-grupper, og om du har et godt hjerte har ingenting med intelligens å gjøre.

Så hvorfor stiller jeg det som krav, da? Hvis det ikke betyr noe for om man er et godt og hjertevarmt menneske?

Jeg ønsker å ha en kjæreste som er "lik meg". En som jeg føler meg "hjemme" sammen med... Som i filmen Sherlock Holmes, hvor Holmes er forelsket i den eneste kvinnen som er smartere enn ham og derfor kan utfordre ham intellektuelt, selv om hun er en forbryter...

Jeg tror at det er en del mennesker som ikke er enig i at "intelligens" finnes, for de snakker om 7 eller flere intelligenser, og så blir det etter hvert så utvannet at det ikke gir mening. Men det er noe man i forskningsverdenen er helt sikker på eksisterer, og de som forsker i intelligens er enige i at det finnes bare én slags intelligens: Den generelle intelligens. Det betyr at hvis man er veldig god til én ting, er det en vis sannsynlighet til at man også er veldig god til flere andre ting. (evner korrelerer, rent statistisk.)

(Hvis du er uenig, eller ikke vet så mye om intelligens, vil jeg foreslå at du først går inn og leser om det på www.mensa.no )

Det virker som om det er greit å være opptatt av musikk hvis man er en fantastisk musiker, og greit å være opptatt av sport hvis man er god til å stå på ski, men hvad med å snakke om intelligens hvis man selv er intelligent?