Leste en litt interessant ting for en liten stund siden angåande arrangerte ekteskap kontra ekteskap med frivillig valgt partner.
Det undersøkelsen viste var at par i arrangerte ekteskap hadde større sjanse for å elske hverandre etter ca 10 år enn par med frivillg valgt partner.
Jeg prøver ikke å si at arrangerte ekteskap er rett, men det stiller et par interessante spørsmål;
Et arrangert ekteskap er som regel "til døden skiller dere ad" og man må innfinne seg i at partneren må man leve med resten av livet. Er det ikke da naturlig at man prøver å gjøre det beste ut av situasjonen og man leter etter partnerens gode sider og til slutt finner ut at han/hun ikke er så verst allikevel, og at dette til slutt kan utvikle seg til ekte kjærlighet?
På samme måte kan man si om vi her i vesten gjør det stikk motsatte; at man leter etter feil hos sin partner og henger seg opp i disse feilene til et brudd er uungåelig? At man rett og slett ikke fokuserer lenger på "hvorfor falt jeg for akkurat han/hun"?