I siste Datingmagasin skrev Preben at det kan bli for mye hygge, og det var én del som skilte seg ut for meg.
"Men kvinner som chattet med menn som var imøtekommende og hyggelige var derimot ikke like begeistret. De var skeptiske, og oppfattet dem som mindre maskuline og dominante, og dermed også mindre tiltrekkende."
Og det er vel akkurat her skoen trykker. De fleste menn ønsker nok å kunne være seg selv. Være hyggelige og imøtekommende, for jeg velger å tro at de fleste er det (selv om det finnes mange eksempler på menn som ikke er det). Og jeg tror de fleste menn liker å være det. Det er jo slik vi stort sett i er i møte med venner, familie, kolleger og fremmede. Pluss at det er kvaliteter som er er viktige for et fungerende parforhold.
Men samtidig føler vi at det ikke er nok. At vi må ta på oss en maske for å være tiltrekkende. En maske av imponerende bragder og egenskaper, av selvsikkerhet, fryktløshet, usårbarhet, lederegenskaper og at vi er så spennende. Vi tør ikke vise hvem vi egentlig er i frykt for at det motsatte kjønn skal synes vi er bra nok som vi er. Vi er bare mennesker vi også, ikke superhelter, men vi er redd for at det ikke er nok.
Så hva synes dere? Menn, føler dere på dette presset at dere ikke må være for hyggelige og nesten "spille" at dere er kostbare for å være tiltrekkende?
Og kvinner, er det bare vrøvl det Preben og studien sier, eller bør en mann være mer dominant og være litt mer "uinteressert" for å være tiltrekkende?