Sukkerforum

Dette skal være en positiv tråd!

Var ute sammen med en tidligere kollega av meg i går. Han som meg, er skilt og har barn mv. Han er omtrent 20 år eldre enn meg... men han har funnet kjærligheten på nytt og er på vei til å bli gift! Jeg møtte også nydama hans.... Hun var utrolig positiv - og hun var ei ordentlig koselig dame. Hun var 8 år eldre enn ekskollegaen min - men så en del yngre ut.

Min historie med damer og ekskone og slik er blitt mye harselert med av mange - meg inkludert! Og vi snakket litt om hvilket perspektiv man egentlig har på ting. Jeg har dessverre litt angst for å treffe jenter som er eldre enn meg, på tross av at jeg muligens er den som roper høyest om at alder ikke er noen hindring... Har takket nei til folk som er 4-5 år eldre enn meg selv.... Jeg er for trangsynt! Denne kvinnnen mente fast og bestemt at alder bare var en tall. Jeg har ikke problemer med å treffe jenter som er yngre enn meg selv...

En annen ting som hun påpekte var at ting som virker umåtelig viktig i partnervalget som 20-30 åring endret seg ganske mye når man ble litt mer voksen... Jeg måtte jo spørre hva greia var med min kamerat som trigget..... og hun sa at "Han er snill"..... "... men han har også egne meninger...." og i sum så var han en veldig bra mann!

Så for alle oss som ikke klarer å ta på oss "badguy"-kostymet.... bare vent til dere bikker 50! Da løsner det...... Skal nevnes at disse to traff hverandre IRL - og tok det derfra - og ikke på sånn nettsjekking.... men min kollega og kamerat har det utrolig bra og det er morsomt å se at folk jeg har et forhold til virkelig får det til å funke - etter både skilsmisser og det som følger slikt crap......

Det var dagens lille solstreif, hilsen Wam og Vennerød!

Gode råd?

Siste svar Wed 2 Nov 2011 18:39 (18 svar)
Skjult ID med pseudonym rådvill

Jeg har et lite dilemma, som sikkert ikke er helt ukjent for de fleste...

Jeg har en god venninne som jeg dessverre(?) er blitt ganske så betatt av. Utfordringen er bare at vi egentlig er ganske så forskjellige av oss, selv om vi trives veldig godt sammen. Jeg er derfor redd for at en romanse som kanskje skulle vise seg å ikke fungere, etter hvert kan resultere i et ødelagt vennskap. Og det vil jeg for alt i verden ikke miste.

Jeg har vel hatt følelser for henne i rundt et halvt år. Tidligere har jeg av hensyn til vennskapet valgt å ignorere dem, men merker nå at det begynner å bli ganske vanskelig. Spesielt var det veldig tungt en helg vi var ute og hun hadde en ganske god tone med en perifer venn av oss. Tror vel kanskje hun er litt interessert i han også, men han bor i en annen by, og jeg vet ikke hvor seriøs hun egentlig er på den fronten.

Jeg er sykt dårlig på å tolke signaler, men har vel fått indikasjoner fra "tredjeparter" om at hun virker ganske så interessert i retur også (sitat: "du må være blind hvis du ikke ser det"...). Andre ting er at hun et par ganger har ønsket å "spille" at vi har noe på gang for å "lure" felles venner... Jeg har imidlertid ikke diskutert min interesse med felles venner, og merker egentlig at jeg har veldig lite lyst til å gjøre det også. Tror de venninnene snakker ganske mye sammen, så hele greia ville nok sprukket..

Merker jeg høres helt håpløs ut. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Har som sagt mest lyst til å fortrenge hele dritten, ettersom jeg frykter at det skal ødelegge vennskapet. Men på den andre siden... Jah... Jeg tror muligens dere skjønner greia...

Noen som har gode råd til en rådvill og muligens mentalt forstyrret sjel?

...hvordan man kan få tilbake troen på kjærligheten? For min del har jeg nok ikke hatt et altfor uvanlig liv i mine korte 25 år, ungdomstiden var preget av mange ulykkelige forelskelser. Ingen kjærester, men flere venninner og en og annen flørt (så helt ubrukelig er jeg tydeligvis ikke med det motsatte kjønn, bare nesten). Muligens bare uflaks tenkte jeg. Nuvel, jeg næret håpet om at motgangen bare var skjebnen som forberedte meg for noe bra. Litt ut i studiene traff jeg eksen, og det var 100% klaff. Likevel tok det slutt etter tre år uten noen annen grunn enn at hennes følelser tydeligvis hadde kjølnet. Tro meg om dere vil, men noen annen grunn (eller noen grunn til at de kjølnet) fikk aldri jeg. Hvorfor det gikk til helvete er heller ikke tema. Mitt problem er derimot at jeg har mistet enhver tro på kjærligheten.

I og med at det var et meget bra forhold uten store krangler og med et godt vennskap i bunnen (ikke bare sex) har jeg absolutt ingen lærdom jeg kan hente fra det i forhold til hvordan man kan få et forhold til å vare. Derimot har jeg lært at all verdens godord og kjærlighetserklæringer er verdiløse mer eller mindre med en gang de er ytret (selv om de er ærlig ment, gjelder bare i det øyeblikket). Etter bruddet føler jeg selvsagt at slikt vil smigre meg, men jeg vil heller ikke legge særlig vekt på det i og med at jeg har erfart hvor lite det i praksis er verdt. Ergo, slik jeg ser det er hverken kjærlighet eller en generell personlighetsmatch noen indikator for om det er noen vits å satse på dama. Kort sagt: Jeg er fullstendig desillusjonert.

Jeg kan ikke være alene om å være eller å ha vært i denne situasjonen, så til dere som klarte få tilbake troen på kjærligheten; hva gjorde dere?