Sukkerforum

Ja, nå har jeg vært på Sukker i flere måneder uten full klaff med noen. Jeg har I lange perioder ikke hatt profiltekst og bildene er med snapfilter.
Heldigvis har dette fungert. Ingen har så langt meldt seg på som permanent partner.
Jeg ser bare fordeler med nettsjekking.
Jeg slipper å dusje, style hår og sminke meg før jeg logger på. Ingen ser at jeg ligger under dyna i joggebuksa og knasker brownies.
Det er varmt og deilig. Slipper å gå ut i kulde og blest for å møte folk.
Og det er så tidseffektivt. Jeg kan snakke med flere samtidig, og til og med også gjøre andre ting samtidig, som vaske badegulvet, se Grey’s anatomy eller lese ei bok.
Men jeg har også vært på dater.
Jeg er så takknemlig for alle datene som ikke har gått veien. Hadde det ordnet seg raskt hadde jeg jo gått glipp av han som inngående fortalte om neglesoppen sin, han som fremdeles bodde hjemme hos mor, han som brukte sko med borrelås fordi magen var så stor at det var vondt å bøye seg.
For ikke å snakke om han som hadde mest lyst på noen han kunne ta med seg på Cat club.
Hadde det ikke vært for Sukker hadde jeg ikke kunnet rangere stedene med dårligst kaffe.
Jeg har fått øvd meg på meningsløs smalltalk, slik at jeg i dag føler meg kompetent til å holde en samtale i gang med selv Mr.Bean.
I tillegg har jeg blitt rasende god til å finne fram til alskens småsteder i kriker og kroker der ingen skulle tru at nokon kunne bu.
Kort sagt. Evig takknemlig for all verdifull erfaring.

Jeg stod på som få, med et utgangspunkt så som så. Det endte greit, og jeg sitter på OK papirer. Prøvde å være fornuftig, så fremover... fikk jobb, og ville bygge meg hjem. Kjøpte noe gammelt rask til under 200.000,- .. billig ?? Nei, det var dyrt... men etter mange mange timer og kr ble det på stell, et pågangsmot av de sjeldne måtte til.

Et pågangsmot iblandet litt ungdommelig naivitet, har dratt meg inn i flere prosjekter ...

Det ble også hytte etterhvert.... ville ha ha et familiested, bygde og gnudde i et villniss, der ingen trodde det var muligheter... men bra ble det.

Har styret og rigget både privat og i næring... gått på smeller med sykdom og svik...

To barn jeg fikk.. men mor hoppet av lasset, tidlig på.... man kan vel skylde seg selv, men for meg var det å ikke klare å få det til samt følelsen av svik, en kjempesmell...

Barn annenhver uke, og få å spille på... det er ikke lett å få til en harmonisk setting...

Skjønner ikke hvordan folk får det til, stort sett virker de å være likesæle..

Strebet og strebet.... så satt han her, 10 år etter skilsmisse... utslitt på arbeidsavklaringspenger.. med knuste drømmer, og eiendommer som bare vil ha vedlikehold... Men hvorfor gnikke og gnu... ingen bryr seg likevel.

Når man tror man har fått sin kvote, så kommer det verste... den ene yndlingen vil bo fast hos sin mor, bare komme når det passer og hun har lyst...

FAEN..... hva kunne jeg ha gjort annerledes...

I dag kom eiendomskatten også.. over 10.000,- kr tilsammen...

Skal jeg bare gi faen i alt... selge "all dritten".. å reise min vei...

Hmm... nei.. det går vel ikke... man får vel gnu litt til!

når en føler seg litt lurt?
Eller må en hele tiden ha i bakhodet at en kan ikke stole på noen og at en alltid bør være skeptisk? Og hvis en legger skepsisen til side og lar seg rive med, har en bare seg selv å takke hvis det går på tryne 🤔
Ok, bakgrunnen for min frustrasjon og dette innlegget er at til tross for at jeg har blitt mer bevisst og selektiv i hvem jeg skriver med, så har jeg nettopp gått i baret. Jeg vet at mange her inne konsekvent ikke skriver med bildeløse profiler. Selv har jeg ikke vært så konsekvent til det. For jeg har opplevd at det kan skjule seg en bra mann bak en profil uten bilde. Min opplevelse her om dagen, var at jeg kom i kontakt med en mann som skriver utrolig godt og hyggelig. Han har ingen bilder av ansiktet sitt. Alderen på profilen hans er 42 år, altså på min alder. Etter noen fine meldinger vil han over på Skype. Ikke Messenger eller Snap. Skype er det eneste som gjelder. På forespørsel om jeg kan få se bilde av han, er han litt unnvikende eller overser spørsmålet. Jeg går med på å chatte på Skype, men bare med tekst. Jeg spør igjen om bilde. Han vil ikke gi meg bilde, men kan gjerne vise seg live på kamera. Han viser seg uten at han ser meg. Det eneste jeg ser er noen hender som skriver på tastaturet. Jeg ber han om å bøye seg ned sånn at jeg ser ansiktet hans. Det er visst veldig vanskelig 🙄 Etterhvert ruller han kontorstolen bakover slik at jeg kan se hodet hans så vidt i det dunkle lyset. Han sitter der i morgenkåpen sin og smiler fra øre til øre. Men saken er at denne mannen er IKKE 42 år 😣 Jeg konfronterer han med det og han innrømmer at det ikke er hans riktige alder. Så vil han at jeg skal gjette alderen hans, noe jeg ikke er interessert i. Da ender han opp med å si at han er 47 år. Men jeg vet at det ikke er sant. Det lille jeg greide å skimte i det halvmørket rommet, sa meg at denne mannen var nærmere 70.
Jeg sitter igjen med spørsmål om hva det er som får folk til å lyve om alderen sin. Og hvordan kan en som virker så omtenksom og intelligent greie å lyve så samvitiighetsløst overfor andre. Vi diskuterte til og med det med at enkelte ikke har respekt for hva andre søker og dermed kaster bort tiden til vedkommende.
Det er ikke første gangen at jeg har opplevd dette med feil alder på menn her inne på Sukker. Men jeg skjønner virkelig ikke poenget 😡 Følte meg både dum og lurt 😒 Noen som har gode forklaringer?