Sukkerforum

Lager egen tråd rundt dette temaet. Intresessant å høre hvordan andre oppfatter dette..

Selv føler jeg, antagelig som en følge av likestillingen og kvinners uavhengighet, at Norge går i retning av å bli et slags singlesamfunn. D.v.s. at stadig flere lever som single og i sporadiske forhold. Økonomi har ikke lenger noe særlig å si som fundament i et forhold. Mann og kvinne klarer seg like fint på egen hånd som i par. Dermed er det èn grunn mindre for å strebe etter forhold.
Med dette har man plutselig mye bedre tid på seg selv og som man kan bruke til å bortvelge alt som ikke virker 100 % perfekt i forhold til de forestillinger og visjoner vi bærer på.
Et forhold skal også baseres på nært vennskap mlm to mennesker. Men dette kan en nesten like godt få dekket med sine venner. Poenget med en partner krymper stadig vekk.. Intimitet og sex, sitter en igjen med. Men når dette etter noen år blir mer trivielt i et forhold, er veien igjen kort til å gå ut av det.
Overnevnte er ting jeg har tenkt på. Jeg tror nettsteder som sukker vil ha et stort vekstpotensial i fremtiden.

Men forsatt bærer de fleste av oss på drømmen om det perfekte forhold, nesten som en slag barnetro. Kulturelt sett er vi vokst opp med forestillingen om at et fast forhold innebærer livets lykke (en av de viktige meningene med livet) og singletilværelsen innebærer ulykksalighet med et snev av meningsløshet. Vi streber etter selve glansbildeforestillingen vi har i hodet om et forhold. Vi tror og har lært at vi skal være ulykkelige som single og at vi må strebe etter det perfekte prins og prinsesseforhold for å bli lykkelige. Forventningene til et forhold blir følgelig deretter. Nedturen kan derfor bli stor når hverdagen faller inn i forholdet.

Merker jo selv at jeg sliter på forholdsfronten. Altså med det å finne/skape et forhold. Jeg bærer et ønske om det inni meg og jeg foretar meg mye for å nå målet. Men så har jeg også sider i meg som reflekterer over at jeg har det veldig bra som single - at jeg ikke trenger å strekke meg langt eller forhaste meg på noe vis - og jeg trenger ikke å gå pået snev av akkord med mine egne preferanser. Dette er både min egen og den samfunnsmessige utviklingen sin skyld - en kombinsjon av disse. Slik går no dagan og åran :) Jeg gror antageligvis ubemerket inn i mitt eget livsmønster, noe som praktisk sett vil gjøre det stadig vanskeligere å involvere en kvinne i mitt liv eller å få en annen person (en kvinne) tett innpå meg.. I know :)