Sukkerforum

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10067902

For noen år siden så var det vanlig at mannen ble ansett som det sterke kjønn, han var sterk og maskulin..

Så fant noen kvinner ut at, nei, slik kan vi ikke ha det. Vi vil ikke lengre være det svake kjønn. Vi skal være selvstendige og sterke.. Vi skal bli som dere.. Eller nei, dere får bli som oss. Mykes opp litt og bli mer i ett med oss. Slik gikk nå årene med hylende kvinner vandrende i tog en gang iåret, med lange røde knestrømper og plakater festet på en trekjepp hevet høyt over hodet.
Til slutt så begynte de faktisk også å få selskap av menn i disse togene. Menn som hadde blitt dratt inn i denne massesuggesjonen, som hadde blitt myke og nå gikk rundt der i tøflene sine og ropte for disse kvinnemenneskene..

Idag så har jo dette gått så langt at hadde det ikke vært for tut og trakt, så hadde vi vel knapt sett forskjell på oss.. Og hva skjer da, når disse kvinnene har fått det som de ville. Jo, da oppdager de at nå må de åpne dørene selv, det er ingen sterk mann der som tar bæreposene etter shoppingrunden på lørdag formiddag. De må selv ut og klippe plenen og skifte hjul, fordi mannen står opptatt med klesvask, barnerumpevask og gud vet hva slags vask. Ikke betalte han sist man var ute og spiste heller..

Så nå sitter de på cafèene med kaffe latten og klager sin nød over disse mennene som ikke lenger er store og sterke og kan ta vare på de. Til neste år så står det vel ting på plakatene som "Vi har fått nok", "Gi oss en sterk mann" osv..

Mens jeg vandrer rundt og nynner til Finn Kalviks "finni mæ sjæl", og tenker at det er jaggu ikke lett å være meg og skal leve opp til disse kvinnemenneskenes ønsker..

Det er en interessant artikkel i lørdagens DN om frivillig barnløshet. Den tar for seg blant annet de reaksjoner folk som er frivillig barnløse møter i samfunnet og hevder at dette er et større stimga i Norge enn i andre land, blant annet fordi det er så gode ordninger i Norge, så man i mindre grad er nødt til å velge mellom karriere og barn.

Jeg har tenkt en del over dette med å få barn i det siste. Det å få barn har aldri vært noe jeg har lengtet etter og jeg har ikke brukt mye tid på forestille meg den tilværelsen, da det har vært noe som uansett var langt frem i tid. Nå har jeg imidlertid passert 30 og nærmer meg sånn sett et veiskille. Men jeg har fortsatt ikke spesielt lyst på barn. Er veldig glad i livet mitt; har en spennende og utfordrende jobb, mange gode venner og bekjente som gir meg et meningsfylt sosialt liv, er glad i spontanitet i hverdagen og bor i en meget lite barnevennlig område, som jeg dog elsker. Har flere venner som har barn, og jeg misunner ikke hverdagen deres, med sjonglering av jobb, hente og bringe i barnehage, syke barn til stadighet, våkenetter og annet som følger. Selvfølgelig ser jeg også at barna gir de enormt med glede også. Likevel, jeg vet ikke om jeg er villig til å gi opp livet mitt for å få barn. Dette får meg til å føle meg litt egoistisk og selvsentrert, men det å få barn kan jo også kaller en egoistisk handling, eller?

Det som jeg har vært største motivasjonsfaktor for å faktisk få barn, er frykten for å ende opp alene og ensom som gammel. En partner kan man bli forlatt av, men barna har man uansett på en måte. Det var derfor interessant å lese i artikkelen at forskning viser at det ikke er noen forskjell i opplevd livskvalitet blant 40-80 åringer med og uten barn. Hvorvidt man har en partner eller ikke, påvirker derimot lykkenivået i eldre år.

Dette passer veldig godt på hvordan jeg føler det. Tanken på å ikke ha en partner når jeg passerer 35-40 er mye, mye mer skremmende enn å ikke ha barn. Jeg har tidligere ikke ønsket å date menn med barn, men nå begynner jeg faktisk å se det som en fordel. Da slipper man på en måte det presset om å få barn, og ende opp i en situasjon der man blir dumpet fordi jeg bestemmer meg for å forbli barnløs…

Andre som har synspunkt på dette temaet?