Her om dagen, eller natten, satt jeg i et flysete. Det var natt hjemme og mer og mer dag der jeg, noen hundre andre mennesker og flere hundre tonn med metall, plast og drivstoff svevde over moder jord. Det er da tanken slår meg, mens jeg forbanner 12 timers flytur på krøtterklasse. Jeg er rett over, eller rett under, en mil borte fra mennesker som lever under helt andre forhold enn meg selv.
Her sitter jeg, småtrøtt, gretten og lar meg underholde av lettbeint amerikansk sitcom mens det en mil under meg er land der kvinner behandles som kveg. Der barn aldri vet når de tråkker på en mine, eller en amerikaner dropper en bombe i hodet på familien deres får samme amerikaneren går hvem fra kontoret for dagen og spiser middag med sin familie.
En mil er ikke så fryktelig langt. Det fleste av oss kjører lenger bare for å finne noe rask på IKEA eller byens lokale handlesenter. Å kjøre en mil i Norge i dag tar ikke mange minuttene. De som trimmer regelmessig har få eller ingen problemer med å jogge denne milen på mindre enn timen. En mil, det er i vårt moderne liv en for en bagatell å regne. Fremdeles så er verden slik at vi kan være en liten ubetydelig mil borte fra krig, grov urettferdighet, sult, sosial uro, kastesystemer og andre høyst ubehagelige ting uten å være i nærheten av dem.
Hva foregikk egentlig denne milen under meg der jeg var mest opptatt av mitt eget luksuriøse ve og vel? Hva skjer i Afghanistan? Hva skjer ute på bygda i Pakistan og India? Noe sier meg at min mangel på komfort er uoppnåelig luksus for dem alle.
Vet ikke om jeg hadde noe poeng her, men behandle hverandre med respekt her på Sukker folkens. Menn som kvinner, kvinner som menn.