Jeg har gått på bom etter bom. Jeg er aktiv og tar kontakt. Sender mld til aktuelle menn her inne, får sjelden svar. I hverdagen er jeg også aktiv. Omgås folk. Tar kontakt med intr mennesker. Har mange gode venner og gode kollegaer og et rikt sosialt liv og trives langt over snittet godt på jobb. Jeg fremstår nok ikke desperat, kanskje heller litt tilbakeholden og forsiktig, men har særlig siste året vært flink til å ta noen sjanser.
Men, altså ingen respons fra det andre kjønn. Jeg kjenner dette begynner å gå på selvfølelsen løs.Det kommer oftere og oftere tanker om at jeg ikke er pen nok, ung nok (43 år), slank nok (normal bmi, trener mye), morsom nok eller interessant nok til å tiltrekke meg noen. For smart (god utdannelse, utfordrende jobb) og for selvstendig (har måttet takle hus, hjem, unger, bil, hage i noen år nå... man lærer og vokser). Kjenner jeg i økende grad blir destruktiv, desillusjonert og resignert i forhold til kjærligheten.
Må man virkelig være perfekt på alle områder for å lykkes, for å være interessant? Jeg har hatt noen flørter, men de fører aldri til noe mer enn noen artige meldinger/kommentarer/blikk, og det øyeblikket jeg forsøker å ta det et skritt lenger (skal vi ta en fjelltur? Hva med en kaffe på søndag ettermiddag?) blir det helt taust eller det strømmer på med unnskyldninger for å slippe. Jeg føler meg skikkelig mislykket nå og det gjør meg vel neppe mer attraktiv.... æsj!