Sukkerforum

Først vil jeg påpeke at dette ikke er ment som en "frustrert mann langer ut mot håpløse kvinner"-tråd. De har det vel vært nok av her inne.

Men kontakten med kvinner her inne har inntatt ett bestemt mønster. Og nå har det gjentatt seg igjen. Jeg får omsider svar fra en jeg har sendt melding til. Det i seg selv er jo på grensen til en sensasjon så kresen som enkelte er her inne. Vi utveksler en del ganske lange meldinger. Om alt og ingenting. Hvordan dagen har vært. Trivielle, vanlige, hyggelige ting. Men meldingene går tregt. Jeg svarer umiddelbart etter at jeg har lest melding hennes. Og jeg er her inne MYE (men oftest bare korte besøk for å se om det er noen nye meldinger eller noe spennende på forumet) så som regel leser jeg meldingen hennes ganske kjapt. Hun bruker mellom 20-30 timer på å lese og svare på min melding. Noen ganger mer. Noen gang skriver hun bare annenhver dag. Greit det. Noen folk har jo ett liv.

Så skjer det- igjen; Jeg tenker at "dæven! Hun her er kul. Vi har masse å prate om! Jeg ber henne ut i neste melding!"

Det som da skjer, er at hun leser meldingen min neste gang hun er online her. Og så... Nada! Igjen...

Uten at jeg har skrevet noe som kan oppfattes som det provoserende eller støtende. Uten noen forklaring på hvorfor hun plutselig slutter å svare. Bare uendelig taushet.

Det samme mønsteret. Hver gang.

Det gir meg hverken en knekk i selvtilliten eller gjør meg spesielt aggressiv mot kvinner. Men det gir troen på nettdating en liten knekk. Og jeg sier liten. Dette er ikke et "nettdating her helt håpløst og forbeholdt samfunnets utskudd"-innlegg. Med så stor tro på nettdating som jeg har, skal det ennå mye til før jeg mister troen. Men den har blitt kraftig svekket i år, det har den.

Jeg har gått på bom etter bom. Jeg er aktiv og tar kontakt. Sender mld til aktuelle menn her inne, får sjelden svar. I hverdagen er jeg også aktiv. Omgås folk. Tar kontakt med intr mennesker. Har mange gode venner og gode kollegaer og et rikt sosialt liv og trives langt over snittet godt på jobb. Jeg fremstår nok ikke desperat, kanskje heller litt tilbakeholden og forsiktig, men har særlig siste året vært flink til å ta noen sjanser.

Men, altså ingen respons fra det andre kjønn. Jeg kjenner dette begynner å gå på selvfølelsen løs.Det kommer oftere og oftere tanker om at jeg ikke er pen nok, ung nok (43 år), slank nok (normal bmi, trener mye), morsom nok eller interessant nok til å tiltrekke meg noen. For smart (god utdannelse, utfordrende jobb) og for selvstendig (har måttet takle hus, hjem, unger, bil, hage i noen år nå... man lærer og vokser). Kjenner jeg i økende grad blir destruktiv, desillusjonert og resignert i forhold til kjærligheten.

Må man virkelig være perfekt på alle områder for å lykkes, for å være interessant? Jeg har hatt noen flørter, men de fører aldri til noe mer enn noen artige meldinger/kommentarer/blikk, og det øyeblikket jeg forsøker å ta det et skritt lenger (skal vi ta en fjelltur? Hva med en kaffe på søndag ettermiddag?) blir det helt taust eller det strømmer på med unnskyldninger for å slippe. Jeg føler meg skikkelig mislykket nå og det gjør meg vel neppe mer attraktiv.... æsj!