Sukkerforum

Jeg liker at flere tar opp temaet ensomhet!! Jeg blir også trøtt av å høre hvor mye vi er ment å nyte singellivet, når det man ønsker seg aller mest er å være to.
Jeg er en voksen dame med greit utseende (tidvis også relativt pen) , jeg vet jeg har sjarm og utstråling, jeg er godt utdannet og har en karriere som jeg har lykkes med. Så utenfra kan jeg nok virke både harmonisk og "vellykket". Men inni meg er jeg egentlig veldig ensom. På jobben går dette veldig greit for da har jeg det moro og spennende med kollegaer og mine medarbeidere. Men i helgene kommer ensomheten kastene over meg, og jeg blir som lammet. Og de gangene jeg greier å komme meg ut blant folk, så er ensomhetsfølelsen likevel med meg fordi alle mine venninner drar hjem til sine menn, de prater om ekteskapet, de har til og med noen å krangle med :-) Og blir jeg bedt på middager så er jeg som regel den eneste single blant par. Det å gå på byen frister ikke mer og jeg vet ikke hvor jeg skal gå for å treffe noen på min alder. Resultatet er at jeg sitter veldig mye alene hjemme i helgene , og ensomheten gnager.... Og den passiviserer meg. Jeg er ekstrovert av type og henter min energi i møte og samspill med andre. Alene visner jeg litt... Vet ikke om det er av stor betydning om man er introvert eller ekstrovert - uansett tror jeg det er helt normalt å ikke føle seg helt "hel" når man lever alene - vi er jo skrudd sammen slik at vi skal lengte etter en partner, og vi er skrudd sammen som flokkdyr....
Det oppleves naturstridig å være en sosial, sjarmerende og oppegående dame og samtidig være så mye alene...... What a waist :-)
Noen andre på samme alder som har det på samme måte?

Dette er mitt første innlegg her på forumet og selv om dette er en skummel diskusjon, er det en jeg er nysjerrig på. Jeg har sett den påbegynt flere ganger før, sist i tråden "MÅ HA EN JENTE NÅ".

Ensomhet og denne følelsen noen har om å måtte ha noen og motsetningen, det å være sterk singel og nyte det.

Jeg er en av de i første kategorien. Jeg har omtrent så lenge jeg husker hatt et behov for å ha noen rundt meg til enhver tid. Og etter jeg bodde med min første kjæreste har jeg hatt problemer med å å gjøre noe annet. Det å ha noen som jeg kan stelle for, lage mat, snakke med om jeg trenger, være nær, eller som ler av mine dumheter, tulleerter og finner på ting sammen med, det er for meg, lykke. Venner greier ikke lenger å fylle den tomheten som er der når dette mangler. Det er synd men slik har det blitt.

Hva som forundrer meg, (ikke forstå meg feil, jeg føler alle har rett til sine egne meninger.) er disse underlige rådene som "aksepter singellivet, da går det bedre". Jeg kan forstå at for mange, (faktisk kjenner jeg bare to andre som meg) så er det å ha alene tid, det å kunne nyte å gjøre som man vil, ja, "akseptere" singellivet, det beste de kan finne. Godta at man er alene og kunne leve livet fullt ut sånn. Det må være fantastisk, men for meg er det omtrent like vanskelig å forstå som hvordan det å kunne leve uten noen rundt seg nesten 99% av tiden er for enkelte andre.

Jeg føler jeg har akseptert at jeg er singel, selv om jeg har bare vært det i to år. Jeg vet andre ikke helt er enige i det utsagnet, men for min egen del så betyr aksept ikke det å slappe av og bare tenke på meg selv. For det greier jeg ikke. For meg er aksept det at jeg kan gå videre, legge de andre forholdene bak og kunne gi meg hen til neste som skulle finne på å vandre min vei. Det er å vite at livet skal inn i en forandring, en turbulent periode med frykter og valg. Og en periode hvor jeg må greie å "selge meg selv" til noens interesse, og ikke bare gjemme meg bort og tenke på det som var.

Jeg vet hvor min lykke er, jeg vet når jeg får selvtillit og kreativitet og generell livsglede. Det er ikke alene. Det er og derfor perioden før jeg finner noen er så vanskelig. Det er perioden jeg er på mitt dårligste og har mest problemer med å være selvsikker. Små steg fremover dog, er små seiere. Dette er en av dem. Hei til alle dere ute. Jeg vil gjerne høre om deres erfaringer og meninger. Jeg er John. Hyggelig å hilse på.