Kunne gjerne tenke meg den perfekte match hvor det meste bare ”stemmer”, hvor jeg føler sterk tiltrekning, fysisk og mentalt, og hvor jeg tenker at dette er en jeg virkelig kan ri gjennom stormer og inn i solnedganger med. Det kan ta lang tid, kandidatene er få og ikke alltid lette å møte. Om jeg forblir alene fordi ”den rette” ikke kommer min vei; heller det enn å velge nest best. For mange ser det ikke ut til å være mulig… å vente. Jeg skjønner det ikke.
Jeg kjenner en del som ”tar til takke med nest best”; bedre å være tosom enn alene, liksom. De vil så gjerne ha kjæreste, tiden går og den rette uteblir. Så møter tålmodigheten utfordringer, savn av forelskelse, sex osv. De treffer en som er bra på mange måter (selv om ikke absolutt alt stemmer), de forelsker seg, kanskje like mye i ideen om å være forelsket som i personen. Eller det kan være en lystdrevet forelskelse i et ytre, men så glemmes videre kvalitetssjekk av verdier og egenskaper, før boet er etablert.
Jeg tenker at noen ganger står ønsket om å få barn i veien for vurderingsevnen rundt kjærlighetspotensialet. Men like ofte tror jeg ALENELIVET står i veien. Heller sammen enn alene, ulike motiver sammenblandes med følelser, de får i hvert fall kjæreste, om enn på lavere ambisjonsnivå enn opprinnelig ønsket. Når den pene partneren krakelerer og forelskelsen er over, tja da går mange forhold over i modus hvor jeg lurer på hvorfor i all verden de fortsetter sammen. Men så var det det med å være alene da…(jeg sier ”de”, men jeg har vært der selv, og vurderte aldri å bli, ref: heller alene).
Vi er vel her for å treffe en spesiell, noen for søndagskjærester. Men – for det lange strekket; er den ”nesten rette” virkelig bedre enn å være alene? Om jeg ser meg rundt, så ser det ikke sånn ut, et frakoblet forhold er mer ensomt enn å være alene. Da heller vente, være kresen og leve lykkelig alene, med venner og kanskje med en søndagskjæreste i ny og ne. Eller hva?