Særbo? Funker det?

Etter nesten 5 år som singel og med 3 barn i småskole/barnehagealder  har jeg sånn sakte men sikkert begynt å nærme meg tanken på at en ny mann i livet mitt kanskje ikke hadde vært så dumt. 

Savner noen, men ser for meg både at livet mitt skremmer unna mange potensielt fine partnere, og at jeg skremmes litt av tanken på utfordringene det ville by på å inkludere et annet menneske i hverdagen min. Det jeg har å tilby en mann, i allefall de neste 5-10 årene, er barnefri helgene mine. 

Så slo tanken meg. Kanskje det er nok? Kanskje det kunne være en fin måte å leve på? Hver beholder sitt hus og liv, man fortsetter som før og kun deler annenhver helg, noen hverdager her og der og noen uker i ferier. Kanskje man slipper unna noen utfordringer i forhold til "mine og dine barn". Beholde autonomien og friheten samtidig som man har noen å kose seg med og dele opplevelser med når man faktisk har tid og overskudd. 

En litt uferdig tanke dette. Er det noen som har erfaring med dette? Noen tanker rundt dette?

Det er ingen fasit på parforhold, og mange lever allerede på det viset.

http://www.singelnett.no/?ItemID=38

Altså.. Alt fungerer, så lenge begge har de samme holdningene, synet, forståelsen for ting og generelt er på samme plan.

Jeg ville trodd dette var noe menn kanskje syntes var et bra konsept, Viola. Mange menn får jo spader med tanken på å gi opp fritiden/friheten sin. Og jeg har erfaring med at livssituasjonen min: 3 små barn, krevende jobb, en far til barna jeg må forholde meg til er så avskrekkende at de legger inn årene før ting i det hele tatt er skikkelig i gang.

Jeg ser at dette er en livsform som krever mye tillit. Jeg er naturlig lite kontrollerende og lite sjalu av meg, så for min del tror jeg det ville kunne fungert....

Dette høres kjent ut. Er vel i samme situasjonen selv, med ett barn ekstra da. De aller fleste jeg kommer i snakk med her inne blir borte når antall barn kommer på bordet. Alt for få som framsnakker hva det vil si å ha flere enn 1,8 barn. Personlig så ønsker jeg meg jo en samboer (etterhvert), men ser jo at når date mulighetene er annenhver helg så begrenser det mulighetene for det meste...

Men "bare deg" er mer enn nok for den rette, tro meg. Livet er til for å leves, et øyeblikk om gangen. Tror nok barne fri helger med fullt fokus på hverandre er en god måte å teste ut et forhold på. Så lenge det grunnleggende er på plass så vil resten ordne seg, håper jeg:)

særbo funker vel helt sikkert greit for dem som kun vil ha en fast elsker og ingen innblandinger i sitt privatliv ellers mtp Barn ,hytte hus og hjem generelt. tenker det er mere en greie for 50 pluss..

Serbø er noe jeg ser for meg i den første del av et forhold, for har man barn, så skal man være sikre på at man har noe trygt og stabilt før de involveres.

Etterhvert så ønsker jeg meg jo en samboer, en å dele livet med ikke bare hilse på inimellom.
En å komme hjem til etter jobb, dele de små tingene i hverdagen. Også selvsagt de større tingene, men når alt kommer til alt, så består jo livet av flest hverdager.
Og de er finest sammen med noen en er glad i :)

@McNAbUx Du beskriver det slik jeg tenkte mitt svar :-)

Jo mer jeg tenker på dette innser jeg at det nok mest er forsvaret mitt som snakker her. Tanken på at noen skal være glad nok i meg til å orke å ta innover seg alt det livet mitt innebærer er for ufattelig til at jeg tenker det kan skje. Så prøver jeg å finne smutthull da. Jeg tror på at jeg er god nok som "bare meg", men med alt det +++ jeg innebærer blir det for mye.

Jeg har en jobb å gjøre.

@guri great minds think alike ;)

@bare meg nå vet ikke jeg hva ++++ innebærer, men er alltid noen plusser når man har barn. Det gjelder å finne den som ikke synes plussene er en byrde og bører de gjerne sammen med deg :)

Gå for særbo! Jeg har prøvd samboerskap med mine og dine. Å hjelpe meg, det var krevende, særlug siden vi hadde et par "morsomme" ekser som krøllet litt til også. Er helt sikker på at jeg ikke skal flytte sammen med noen igjen før jentungen er ute av redet for godt. Den autonomien du trenger for å oppdra barna dine som du vil, den får du best ved å ha ditt eget. Og da trenger du ikke ta all verdens hensyn som går på tvers av det du mener er best for barna dine. Og du kan trekke deg tilbake og gi barna dine fred og ro rundt seg.
Og jeg vet at det finnes mange menn der ute som tenker på samme måte. Lykke til!!

Folk har sine egne preferanser.
Treff en kar, bli kjent med han, bli forelsket.
Så ser dere hva som passer best for dere :)

Bare meg
Når du har barn...
Da blir det vanskelig å finne noen... samme problem her.... men men ... finnes alltid noen :-)