Jeg har vel med meg litt av det vi kaller "baggasje", Dårlige oppvekstvilkår og ymse familieforhold, som igjen har gjort at jeg har vært over gjennomsnittet opptatt av å skaffe meg selv en trygg base og borg, med kjerneverdier. Her har jeg nok mislykkes hittil, materielt sett trygt og godt+ , men når det gjelder det andre kjønn har jeg blitt tiltrukket av de jeg ikke passer sammen med.
I min streben etter å "lande i det" og bygge mitt rede, samt manøvrere i rundt i de overnevnte forhold , har jeg begynt å kjenne det litt på helsen også,,,, Så jeg må få endret "ting", jeg har rigget meg til for å være en part av en helhet, og ser ikke lykken i det å være alene, fordi om jeg er så heldig å ha barn annenhver uke.
Men jeg lurer fælt på om jeg noen gang vil treffe min make,,, Jeg tror helt sikkert jeg må kikke etter noen med lignende baggasje, og et perspektiv utfra dette med et tilsvarende ønske om å finne en livspartner. Altså et ønske om noe varig og godt, med vilje og evne til å gi deretter.
Man kan si at det er det alle ønsker, men med en skilsmisse statistikk tett oppimot 50% , så er det noe som skurrer noe voldsomt sett i det henseende.
Jeg er også mye vitne til hva jeg anser som svevende og uakseptabel oppførsel når man er i et forhold, så lenge den andre ikke for vite så er det ikke så farlig etc, synes terskelen er lav rundt omkring, her er begge kjønn like ille.
Virker som om vi dag skal skumme fløten, kommer det kjepper i hjulene forsvinner mange raskt.
Jeg er så allergisk mot dette som jeg opplever som en generell holdning, selv om man selvfølgelig ikke kan ta alle under en kam.
Er jeg gammeldags, eller bare annerledes? føler andre her slik? Kanskje jeg bare er nostalgisk i min søken etter det jeg tror er det rette?