Sukkerforum

Det ble etterlyst noe positivt her inne på sukker, etter en tid med mye negativt. Jeg må nok innrømme at jeg har bidratt til en del negativitet både med dette og andre pseudonum her inne. Nå vil jeg bidra til noe positivt ved å takke flere her inne for god hjelp da jeg "knakk sammen" etter en mislykket date. Det er utrolig at ord skrevet av fremmede folk på en nettside kan være til trøst og hjelp.
Den første som svarte med var Bloomie, som i en tidligere tråd hadde anbefalt boka " få det du ønsker deg og ønsk deg det du har". Jeg leste aldri den boka, men den setningen fikk meg til å tenke igjennom veldig mye. Hva har jeg i livet mitt som er bra og gjør meg tilfreds og lykkelig. Hva skal jeg gjøre fremover for å skape et liv der jeg har det bra. Svaret er i hvertfall ikke en partner, for man må skape sin egen lykke før man finner den rette. En partner skal ikke være en som bærer min lykke, det er litt vel mye å kreve/forvente av en partner. Bloomie anbefalte meg også at jeg skulle ta en pause fra nettdatingen og finne meg selv, det har jeg gjort og jeg har en helt annen innstilling nå til sukker enn det jeg hadde den gangen. Nå er ikke min lykke avhengig av om jeg har en partner eller ikke, nå koser jeg meg alene og søker en partner på en helt annen og mer avslappet måte. Nå har jeg så mye annet i livet mitt som opptar meg, så det er ikke like viktig for meg å få en kjæreste akkurat nå. Jeg har kontakt med en gutt akkurat nå her inne og han fant jeg etter at jeg hadde pløyd gjennom en del profiler med gutter som ikke passer meg og plutselig var han der.

Jeg inviterte denne gutten hjem til meg en hel helg, det ga Lilleulv uttrykk for at kanskje var litt voldsomt, skal innrømme at det nærmer seg galskap. Etter å ha tenkt etter, var faktisk det verste med hele seansen, at han forlot meg i min egen stue. Jeg tror som du sier at det er noe helt annet å bli forlatt i sin egen stue enn det å bli forlatt på nøytral grunn. Jeg har tatt lærdom av dette, så nå kommer jeg aldri til å invitere noen hjem til meg første gang jeg skal treffe noen. Jeg er en veldig sårbar person, men jeg blir mer selvsikker etterhvert som selvfølelsen min bygges opp. Jeg får god hjelp av familien min til å bygge meg opp, for det handler også om å la andre få lov til å hjelpe meg. Jeg får mye positivt fra familien min, samtidig som jeg får bekreftelse på at jeg tilfører min familie og venner noe positivt.






Når man ser feks farmen, slike mennesker som hugo som skiller seg ut, folk elsker det, de digger han, de oppretter grupper på nett for de som digger hugo i farmen osv osv osv.. Folk elsker at han skiller seg ut, er seg selv osv..

MEN når ett menneske skiller seg ut i virkeligheten sånn utenom tv, da blir man sett ned på, mislikt, dømt etter utseende, du skal ikke tro du er noe osv.
Du blir sett rart på på byen, du blir kommentert, du havner i bråk and so on...

Hvorfor er det slik? Det er tryggere å sitte foran en skjerm og hardnakket påstå at man liker mennesker som skiller seg ut, fordi ingen kan nekte på det da du aldri har møtt feks hugo...er det slik?

Har man ikke guts til å stå opp for sine meninger, guts til å være seg selv, våge å skille seg ut fra mengden? Det er bedre å være en av saueflokken og tisse i buksene med tanken på å ha egne meninger og holdninger?

Nei det er ikke så gøy når folk skal bråke med meg på byen fordi jeg skiller meg ut, det er ikke gøy at de skal stille spørsmål ved stilen min eller kommentere "naglene" i ansiktet, det er ikke gøy at de straks tror jeg er en metaldame/emo osv pga at jeg har mørke klær eller mørk sminke, det er ikke gøy at de slenger kommentarer angående det etter meg eller ser på meg som om jeg hvert øyeblikk skal spise dem opp!

Men!! Ja det er ett men! Jeg våger likevel å skille meg ut, være meg selv både i holdning og stil, jeg forestiller meg ikke, jeg later ikke som om jeg er noen annen enn akkurat den jeg faktisk er, og noen ganger kommer det mennesker bort til meg og roser meg for den holdningen og DET veier opp for alle de som sitter på sin høye hest i dette samfunnet!

Etter å ha lest litt i en annen tråd her (bilder/ikkebilder av barn i profilen) der en person såvidt nevner denne problemstilingen, tenkte jeg at jeg skulle høre litt hva man tenker omkring temaet. Hvordan innvirker det på dine følelelser hvis du får vite at den du dater/er forelsket i har et funksjonshemmet barn, og dermed ansvar og forpliktelser som strekker seg ut over det man tenker på som "vanlig" for en forelder? Hva hvis vedkommende må forholde seg til stadige sykehusinnleggelser eller møtevirksomhet med forskjellige instanser for å skaffe det barnet/famililen trenger av hjelp fra det offtentlige? Hva hvis det å være far/mor til dette barnet krever så mye at det blir mindre til deg som kjæreste, av tid, energi, overskudd til å finne på noe hyggelig sammen? Trekker du deg unna, eller går du inni det med en tanke om at dette er noe du vil, og ditt nærvær vil utgjøre en positiv forskjell for henne/ham?
Jeg er mamma til et funksjonshemmet barn. Han er en nydelig gutt i småskolealder, aktiv og stort sett frisk, men mentalt ligger han rundt 2-årsstadiet, har lite språk og bruker fortsatt bleier. Han har også en "helt vanlig" bror som er et par år eldre. Det er selvsagt krevende og det er mange ting som må følges opp i forhold til han, både helsemessig, i forhold til skole, PU-tjeneste og andre offentlige instanser. Noen ganger er jeg såpass sliten at jeg omtrent er glad for at det ikke er flere rundt meg som "krever noe av meg... Andre ganger kan jeg ønske meg noen å krype inn i armkroken til... Ikke nødvendigvis ønske at den jeg blir glad i skal ta så mye ansvar for min gutt, men at han kan være der når jeg trenger å få lov til å være sliten og liten, en gang i blant. Og alle de gangene jeg er glad og fornøyd og ting går på skinner! :-)
Jeg har allerede opplevd å bli vraket en gang med begrunnelse i mitt vakre, uvanlige barn, og jeg innrømmer at det sved, fordi jeg likte denne mannen... Jeg hadde på et tidlig tidspunkt fortalt om barnet mitt, slik jeg alltid gjør, i mest mulig udramatiske ordelag, og gjerne med litt humor, for å prøve å ufarliggjøre det. Forstår godt at det kan virke skremmende for dem som er så heldige å ha fått friske, vanlige barn. Men denne mannen så altså bare problemene knyttet til å ha en funksjonshemmet i famililen og forsvant.
Så, folkens, vær ærlige nå! Hva tenker dere rundt dette? Hvilken forskjell ville det utgjøre for deg?