Jeg datet ei dame over 4-5 uker for litt siden. Vi bodde/jobbet i forskjellige byer og traff hverandre ett par dager i uka. Hun var deilig på alle måter og vi hadde en super kjemi. Det er sjelden jeg har vært så tiltrukket av noen som jeg var av henne, og i tillegg var (er) hun en fantastisk person - snill, kul og vakker. Vi kunne sitte til langt på natt og høre på musikk og snakke om "alt og ingenting", sexen fungerte optimalt, og det føltes skjønt å ha henne liggende på armen min og å være sammen med henne. Hun var altså ingen typisk jentevenn (og de har jeg mange av, tro meg).
Men det var "noe" som manglet. Når jeg ser tilbake på de forholdene jeg har flest gode erfaringer fra, og hvor jeg har elsket høyest, så har det vært "fyrverkeri" og "eksplosjoner" av følelser tidlig i forholdet (selv om disse selvfølgelig avtok etterhvert), og dette manglet her. Så jeg gjorde det slutt for 2 uker siden, og jeg var veldig sikker på at jeg gjorde rett den gang.
Men nå har jeg begynt å lure. Har jeg vært for rask til å avslutte, altså kan jeg ha gitt opp mitt livs kjærlighet? Eller har jeg bare begynt å få litt panikk over å ikke ha jevnlig tilgang til sex og oppmerksomhet? Jeg savner henne i allefall. Men savner jeg henne som en spesiell venn (tenker ikke da på en sex-venn, for hun er/var mer enn det) eller som noe annet, og i såfall hva?
Hm...