Sukkerforum

I løpet av ca 36 timers medlemsskap her, har jeg fått mer respons enn jeg har gjort i løpet av snart 4 måneder medlemsskap på en annen side. Har sendt noen meldinger frem og tilbake med fire-fem kvinner, og i alle samtalene er det en rød tråd: De gir ingenting. Det er jeg, som mann, som må ta kontakt. Det er jeg som mann som må holde samtalen i gang med å stille mer og mer desperate spørsmål om dem. De har gjerne svart på mine spørsmål, men uten å virke interessert i å vite noe om meg. Alle disse har hatt en match på over 86. Hvor vanskelig kan det egentlig være å høflig si at de ikke er i form til, eller interessert i å prate istedetfor å svare "nope, det er ikke det;P" når jeg spør om det er noe en kvinne ønsker å vite om meg?

Hvorfor kan ikke kvinner i stedet for å være "mystiske" være ærlige og rett fram? På mer enn halvparten av alle mine matcher står det at de ønsker seg en ærlig mann. Jeg kan ikke forstå annet at ingen kvinner ønsker seg en ærlig mann, for når det faktisk kommer en som meg, som ikke lyver om noe, ikke skryter på seg noe, ikke overdriver i det hele tatt, blir jeg møtt med den ene kalde skulderen etter den andre?

Dette er forsåvidt ikke et fenomen kun knyttet til Sukker, men til alle steder jeg har prøvd meg på. På meg virker det som kvinner ønsker å bli løyet til. Hvorfor? Finnes det ingen kvinner som har selvtillit?

Vi nordmenn er rare.

Jeg for min del undrer meg litt over hvordan politikkerne kan bruke ukesvis på å diskutere om vi skal ha 0, 10 eller 20 ulver her i landet og ha både etater, departementer og komiteer til å analysere og forvalte dette, mens det ikke er noen offentlig debatt om hva som skjer når rundt halvparten av befolkningen i Norge om 40 - 50 år består av mennesker med innvandrerbakgrunn. Og det er på landsbasis, i byene vil andelen være langt høyere. Ikke det at jeg gidder å engasjere meg selv særlig mye mer, dette er jo noe politikkerne og 80 prosent av befolkningen ønsker så det er uansett en tapt sak for de som er i mot det, men jeg lurer på om noen har tenkt på hva som vil skje med velferdsstaten og den norske "folkesjela" når vi gradvis vil få mindre og mindre solidaritet med hverandre etter hvert som vi blir et stadig mer heterogent samfunn. For det er et rimelig godt dokumentert faktum at likhet skaper en fellesskapsfølelse, en gruppefølelse, mens ulikhet ikke gjør det. Det er en grunn til at velferdsstatene oppsto i relativt små, noenlunde homogene og egalitære samfunn, og ikke i for eksempel smeltegryten USA. Men men, jeg sparer til min egen pensjon jeg, siden jeg regner med at dagens velferdssamfunn ikke overlever mer enn kanskje 20 år til. Omtrent så lenge som vi fortsatt har noen olje- og gassinntekter av betydning. Så kan jeg heller innrette meg med et fint hus på vestkanten eller utenfor byen et sted, med au pair fra Fillipinene, hushjelp fra Polen og gartner fra ett eller annet afrikansk land når klasseskillene igjen øker og vi får stadig større underklasser av fattige innvandrere som vil ta slike jobber for luselønn. Og barna kan gå på privatskole, for å slippe unna de offentlige skolene hvor 90 prosent av barna vil ha innvandrerbakrunn, karaktersnittene er elendige og norske elever vil mobbes og stå helt neders på rangstigen. Man kan jo alltid tilpasse seg. Kona kan forresten godt være innvandrer selv, jeg har ikke noe i mot utlendingene personlig. Det er konsekvensen av at Norge i økende grad vil bli et innvandrerland som for eksempel USA jeg er litt bekymret for.

At 40 - 50 prosent av befolkningen om 40 - 50 år trolig har innvandrerbakgrunn er forresten SSBs egne tall, ikke mine. Men de ble gjemt godt bort da de kom ut for et par yker siden, for de er jo ikke særlig spiselige politisk. Det er mye tryggere å diskutere antall ulv.