Sukkerforum

Skrev egentlig dette innlegget for å kommentere et annet innlegg. Men så ser jeg alle disse kommentarene fra damer som klager på menn de har møtt eller hatt kontakt med.

Hva sier dere om jeg provoserer litt her, med å forvente at vi damer ser oss selv i et større perspektiv. Vi har slukt alle muligheter dagens samfunn gir oss når det gjelder selvstendighet, selvutvikling og ivaretakelse av egne behov. Vi er livsnytere (selv om ikke alle har det like godt på alle områdene, selvfølgelig), men også livsmaschosister. Da må vi kanskje reflektere litt over hva dette innebærer - hva dette krever av ettertanke rundt vår egen situasjon? Vi må vel kanskje først og fremst finne oss til rette i den rollen vi har skapt for oss selv gjennom flere års «kvinnekamp»? Og så må vi vel definere behovene på det mentale og det fysiske plan ut fra dette? I vår samfunnsutvikling ser vi vel ganske tydelig at kvinners behov for en mann handler om å dekke behov du ikke kan dekke selv, med mindre du nøyer deg med en katt og en dildo.

Jeg bare vil sette fingeren på hvor vanskelig det er – både for menn og kvinner - å leve opp til dagens kvinneideal. Det innebærer fordeler. Og det innebærer ulemper. For begge kjønn. Ja, for det viser seg at vi ikke klarer oss uten mannfolk, uansett hvor mye vi måtte legge opp til det eller ønske det.

Jeg synes synd i mannfolkene, som skal leve opp til å passe inn som små brikker i et puslespill sammensatt av alle de verdier vi kvinner setter høyest. Vi begynner kanskje å føle oss ferdig med å forme vår egen virkelighet. Skal vi nå starte med å forme mannfolkenes virkelighet slik at den passer med vår?

Jeg er selv en selvstendig kvinne som forventer å få være det. Jeg trives med de muligheter jeg har i dagens samfunn. Men jeg ser at det kan bli vanskelig å finne et mannfolk som passer inn. Han må jo få lov å være en person han også, må han ikke? Ergo må jeg tenke etter hva det er jeg krever og forventer ut fra min situasjon.

Skulle gjerne hatt en kombinasjon av elsker, pappa og kompis. Skulle gjerne hatt en mann som skifter personlighet etter mitt humør, og en som gjør alt det jeg selv ikke synes er morsomt å gjøre. Men jeg er ikke sikker på om den mannen finnes :-p

Alle vil vel ha den ene personen som dekker alle sine behov:) (Nå snakker jeg ikke materialistisk)
En bestevenn, elsker, samtalepartner...alt i en person...:)
Men hva når dette er forskjellige personer? Hvor lett er det da å finne den ene...? Den ene som ikke bare skal dekke mine behov,(og jeg hans) men som skal konkurrere med flere andre som har sitt "særemne" i mitt liv, om du vil...

Jeg har en super bestevenn, som jeg har det utrolig moro med, og gjør de tingene som mange kjærester ofte gjør... All underholdningen, spiser mat sammen, lager mat, kino, teater, går turer, ligger slengt på sofaen og ser en film (i hvert vårt hjørne)... Han dekker alle mine behov for "underholdning" på samme måte som en kjæreste ville gjort, men det er hverken nærhet eller romantisk kjærlighet (eller sex)

Jeg har en elsker, en som dekker mine behov for fysisk utfoldelse (;)) Vi matcher bra i senga og kjenner hverandre godt nok til å ha det bra på den måten... men her er det ingen romantikk, kjærlighet, og heller ikke noe av det min bestevenn dekker av behov.
Det er rett og slett en gjensidig utnyttelse for å dekke et behov vi alle har, uten å måtte dra med seg hva som helst hjem...

De dekker på hver sin måte store deler av mine behov, men ingen av de er den personen som blir en kjæreste...
Jeg ser jo at det vil bli vanskelig for en person å skulle konkurrere på flere arenaer, med noen som allerede er gode på disse arenaene... ikke bare må han vinne mitt hjerte, men han må "slå" de andre gutta på deres "hjemmebaner"...
Jeg er kanskje vanskelig, og det er nok grunnen til at jeg har vært singel lenge... men...Hva gjør man? Vil den personen som "kaprer mitt hjerte" automatisk slå disse andre ned i støvlene?