(Scene: En stue i et hus. En mann går litt rastløst og nervøst rundt i stua, retter på ting, tørker over en flate med en klut, alt må være klart, det er noe litt nervøst og rastløst, men forventningsfullt over ham. Han snur seg og sier med drømmende stemme: )
Snart ringer det på, snart nå…
Det ringer på døren, jeg åpner mens hjertet hamrer og jeg blir litt svett i håndflatene… Det er som om pusten stopper et øyeblikk. Og der, utenfor døren står hun, med et varmt smil med et lite hint av nervøsitet i seg og med et blikk så vakkert at det nesten gjør vondt å se henne i øynene.
Hun kommer inn, tar av seg jakken og skoene, kjenner duften av middagen jeg har laget. Alt er ferdig, det gjenstår bare noen få siste ting å tilsette, klippe opp noen friske urter over hovedretten, bare det lille som vil heve måltidet enda litt…
Jeg byr henne et glass vin, vi skåler, hun smiler varmt og nydelig, nervøsiteten la hun visst fra seg i yttergangen med jakken, hun virker trygg nå, det er så godt å se. Jeg bærer inn maten, setter den på spisebordet der jeg for lengst har dekket på til to, hun setter seg, kommer med noen fine ord om hvor godt det lukter, hun forsyner seg og får mere vin i glasset.
Praten går lett og fint gjennom forrett, hovedrett og dessert. Vi ler mye, hun har en deilig smittende latter, og et blikk så vakkert…
Når maten er ryddet av blir vi sittende ved bordet, snakker og ler, flørter sågar, fekter lekent med ord og tonefall. Timene raser av gårde, men vi enser dem ikke. Jeg sitter med hendene foran meg på bordet. På et tidspunkt er det naturlig for henne å gripe om hånden min når hun understreker et poeng, men hånden blir der etter at poenget for lengst er over og jeg tar hånden hennes og holder den i begge mine hender. Den kjennes liten og deilig og levende…