Jeg prøver vanligvis å ta folk på alvor. Men her på sukker lurer jeg på om det blir litt feil.
Litt om bakgrunnen for spørsmålet: I min ungdom gikk jeg 6 dager til fots i Jotunheimen på jakt etter "skjønnheten", helt alene. Og jeg må være ærlig og innrømme at jeg fant den ikke. Ikke der i naturen. Jeg fant derimot skjønnheten i den rene, upretensiøse og ubesudlede tanken. I tanken som ikke har noe annet mål enn sannheten. Jeg forelsket meg i matematikken og meditasjonen.
Så når kvinner her inne (og det er svært mange av dem, kanskje 95%) sier at mannen de søker må være glad i naturen eller han må like turer i skog og mark etc., da antar jeg at de ikke kommer til å like meg - så jeg kontakter dem derfor ikke.
Men som sagt, jeg merker en gryende tvil hos meg selv om folk egentlig mener det de skriver. Er jeg så ulik alle andre? Er jeg så spesiell? Eller skriver folk det om naturen fordi man jo er nordmann, og slik skal en god nordmann være? Kan en god nordmann ikke finne noe å bli glad i hos meg? Er jeg nødt til å svikte den rene, sanne, uselviske tanken, det vakreste jeg noengang har funnet, for at dere damer skal kunne like meg?