Det var på starten av 90-tallet, at internetbølgen virkelig traff land. Fra før av var man vandt med en telefon som stod i gangen, og det å ringe til kamerater eller kjærester ble ofte gjort via telefonkiosker. Det røde totemet som praget en hver krik og krok av det ganske land med lukten av store telefonkataloger som møtte deg i det du skulle inn for å ta en kjapp telefon. Kommunikasjon var ikke noe man så på som en selvfølge, "vi prates i morgen!". Det ble etter hvert mer vanlig at flere og flere husstander fikk flere linjer, med tilhørende telefoner. Og noen var så heldige å ha en datamaskin i hus, med tilhørende modem. Det var vanlig at man gikk til venner, banket eller ringte på for å høre om Alex eller Glenn var hjemme. Å nå hverandre via telefon ble gjort av og til, men det tilhørte det sjeldene. "Du har bein å gå på!" lød det fra fattern. Han hadde rett, det var ingen unnskyldning at vi hadde telefon, eller internet på dataen.
Jeg husker godt lydene som pep febrilskt fra modemet første gang man skulle koble seg opp mot den store verdensveven. Det kjentes så nytt og så spennende, og man hadde en fornemmelse av at man kikket inn i fremtiden. Samtidig så rullet nokia, philips, bosch og ericsson ut et marked av hva som nå minner om powertools, men som den gang var mobile enheter man kunne kommunisere med. Mobiltelefonen og internet var kommet for å bli.
Med stor skepsis, og uvitenhet så man ikke mulighetene til disse duppedittene den gangen, man klarte seg tross alt uten. Behovet var ikke trigget, og kaffe hos naboen smakte tross alt bedre enn den man lagde selv. Enten naboen bodde to hus rett ved eller noen km ned mot byen. Jeg husker det svei i øret når jeg ringte med min utbrettbare bosch. Den var så robust at jeg helt sikkert kunne brukt den som hammer, men den manglet alikevel snake og hadde kun to linjer disponibelt til tekst. Om ingen svarte når man ringte, så var de borte eller opptatt. Man nøyde seg kanskje med et lite svar på en telefonsvarer.
Vi har aldri vært så tilgjengelige, men samtidig så distanserte som nå. Vi samles i foraer, klubber på nettet og enes på avstand, godt gjemt bak hver vår skjerm med tilhørende tastatur. Vi velger med øynene, istedenfor med hjertet, hvem vi ønsker å kommunisere med, og har du en nedskrevet liten hemmelighet som ikke aksepteres lukes du vekk før det første "hei'et" inntreffer. Man har kanskje aldri vært så tilgjengelig, men samtidig så utilgjengelig? Hva tenker dere?