Jeg har forsøkt å reflektere litt rundt dette å være singel. Hvorfor har det seg slik at noen går single i lange perioder i livet mens andre hopper fra forhold til forhold.
Handler det "bare" om egen innstilling, at man trenger litt tid før man er klar for noe nytt? Eller er det rett og slett vanskeligere for noen å bli elsket/få oppmerksomhet enn andre? Når jeg tenker på de rundt meg gjennom et halv-langt liv så kan jeg ikke se at det nødvendigvis har så mye med utseendet eller livsituasjon å gjøre. Jeg har enkelte virkelig flotte, empatiske, sosialt og ellers velfungerende venninner og venner som har gått lange perioder uten en partner, selv om de gjerne har ønsket seg en partner. Disse periodene har naturlig nok (?) blitt lengre når de har blitt eldre. I tenårene-20 årene er utvalget ofte større og sjansene bedre for å møte noen, men når man kommer i midten/slutten av 30 årene og oppover er mange etablerte og derfor ikke "tilgjengelige". Er noen for kresne? For lite villig til å "ta det som byr seg"? Er det så enkelt?
Nå er vel de fleste her inne single. Så utvalget er vel litt skjevt. Og de som er lenge-single er vel også i overkant representert siden de gjerne oppholder seg her lenger, forblir single over lengre tid.
Jeg er definitivt i gruppen lenge-singel. Jeg har hatt noen forhold, som har vart lenge, men også være lenge singel mellom forhold. Nå har jeg snart 4 år som singel. De første par årene var jeg på ingen måte intr i å begynne noe nytt, grunnet livsituasjonen, men særlig det siste året har ting forandret seg og jeg ser ikke at det vil endre seg noe i nærmeste fremtid.
Er det vanskeligere å pare opp enkelte? Er noen av oss rett og slett undatable?
Tanker rundt dette?