Forelsket?

Noen hevder de aldri blir forelsket. Noen forelsker seg ofte, noen av og til.

Andre hevder at forelskelse og smerte er to sider av samme sak. Kanskje det er slik dersom man har en tendens til å søke det uoppnåelige, for eksempel dersom man tiltrekkes av personer med egenskaper som oppleves motsatte av ens egne, som underbevisst søkes men som fornuften forteller deg ikke kan gå. Dermed er den indre konflikten igang. Eksempelvis.

Det jeg lurer på er, de gangene du har vært forelsket, eller om du er det nå, hva tror du gjorde utslaget for deg? Egenskaper? Situasjon? Utseende?
Har personen vært tilgjengelig eller tendert mot å være utilgjengelig og avvisende?

Kjemi, i ordets videste forstand.

Den ene gangen jeg har vært forelsket i voksen alder, var i en dame som ikke var helt som alle andre. Ikke rar, men annerledes. Flink til å kle seg. Svært vakker også, naturligvis, men det er jo subjektivt, og psykosen gjorde meg kanskje litt ekstra lite kritisk.

Dette er dog en litt liten populasjon til å lage god statistikk av, men hypotesen er at jeg ikke tiltrekkes av de som er for "mainstream".

De få gangene jeg blir forelsket, så blir det med et brak. Hvilke årsaker som utløser det er varierende.

Det har vært kombinasjon av væremåte/imøtekommende/tilgjengelighet/respons, personlighet og egenskaper ved utseende. En pen dame i seg selv gjør ingenting. Er aldri redd for å forelske meg og gjør det lett når jeg går inn for å bli kjærester med en dame. Er ikke noe utpreget tilhenger av sterke ulikheter, men på enkelte småområder er det nok egenskaper som man finner tiltrekkende som man føler man mangler selv. Det er forsåvidt ingen konflikt iboende, fordi fra naturens side så går man sammen i par som utfyller hverandre nogenlunde og det at man står sterkere sammen. Der man bevisst har tatt et valg for sin egen del så vil jo store forskjeller være en umulighet som vil tære på videre i forholdet til man enten har gitt opp seg selv (eller den andre), eller der pågående konflikter bare forvitrer båndene og eroderer bort hele tillitsgrunnlaget for forholdet. Tilpasser den andre seg fullstendig så mister også ofte den mest følelsessterke respekten for den andre og da også lysten på forholdet, selv om kanskje fornuften sier ja. Skal ganske mye selvinnsikt til i forholdet og hver for seg til å klare jobbe seg gjennom en dårlig utvikling, selv om man er veldig betatte av hverandre. Der er det nok de fleste feiler, for det å virkelig forandre seg eller inngå kompromisser er fysisk vondt gjennom at man skal forandre fysiske koblinger i hjernen, som synapser og prosesser. Det tar selvfølgelig også tid. Hjertet inneholder også rundt 40 000 nevroner, så det kan være andre deler av fysikken enn bare hodet der man føler det tungt. Viktig å kunne demme opp med endorfin-byggende aktiviteter og opioder som fortsetter styrke båndene i forholdet. Kunne le og ha det moro sammen, være åpen for den andres forskjeller gjør da at man kommer nærmere sammen og fusjonerer forskjellene slik at det blir en sterk samlet enhet ovenfor omverden og som fungerer bra med miljøet rundt.

@Kiara
Er alltid i samme modus for å skrive, men gjør ikke annet her på Sukker nå siden jeg deaktiverte meg. Klarer ikke helt være så lenge inne av gangen, heller flere ganger inn og ut igjen hvis en føler for det.

HVER gang jeg blir forelsket blir jeg også SYK. Jeg haaaater å miste kontrollen over meg selv og at alle jeg har truffet til nå skuffer meg og stikker kniven i hjertet mitt minuttet jeg er ute av synet får meg ikke akkurat til å føle at det er en ønskelig prosess.

Har bare vært "ordentlig forelsket" i èn person. Dvs. jeg har jo selvfølgelig hatt lyst på flere gjennom tidene, men når jeg da likte denne personen, kunne jeg ofret alt, flyttet osv.
Det var ikke utseendet som først tok oppmerksomheten min, det var heller at personen var ganske lik meg, personlig. Etter vi hadde møttes et par ganger, ble jeg også ekstremt tiltrukket av utseendet til denne personen.

Liker jo selvfølgelig å beundre utseendet til forskjellige jenter jeg møter, men elsker dem jo ikke :)

Av og til tenker jeg at kjærlighet er en ting for de som er yngre, og som ikke stiller så mye krav. Da er kjærligheten ubetinget og det er mye lettere å gi slipp, og dermed, bare elske. Når en er blitt litt eldre, så skal så mye stemme, og en slipper ikke gjennom nåløyet, selv om en kan være den beste partneren en kan tenke seg.

Jeg er forelsket… I en fantastisk mann! Dessverre innså jeg det for sent å valgte enn annen over han, og han ser det ikke i sitt hjerte å tilgi meg… Så da er vi her - begge to.

@Sussi76

Han er et andre valg, hvorfor i all verden skulle han tilgi deg? Og, hva gjør du her om du er på knærene etter en mann?

Sussi76,
sånn er det når du sitter og teller på knapper, og ikke har nok med bare en person som du blir glad i.

Oi, her var det mange gode innspill!

Dessuten, ______, er alle statistikker like gode.

Dersom man skulle forsøke å finne noen fellesnevnere så langt, så kunne det være at kvinner ser ut til å forelske seg dersom kjemi og kommunikasjon er bra, og at det føles trygt, mens for menn (inkludert megselv) så skjer det når personen fremstår (for meg) som noe utenom det vanlige, grunnet egenskaper en ser opp til, naturligvis er pen utenom gjennomsnittet (eller blir det), og muligens oftere når hun er utilgjengelig.

Det ser også ut til at noen deler oppfattelsen av at forelskelser er slitsomt, og ikke alltid er verdt det(?) Man blir jo på mange måter fengslet, og klarer ikke være segselv.

Jeg har ofte lurt på om mitt neste forhold bør starte uten en forelskelse for min del, da det vil bli lettere og jeg klarer å være megselv. Men det får være en annen sak.

@eplebiter
Jeg føler med deg :)

@AlexBergen
Det trodde jeg også, inntil nylig. Å forelske seg er jo ikke et rasjonelt valg, og man ønsker ikke å forelske seg når man gjør det, kanskje tvert i mot! Trodde ikke jeg skulle få oppleve det i voksen alder, men det gjorde jeg - med et smell!

@Liza
Jeg skjønner godt hva du mener, og hvordan det er. Men synes du oppturene betaler for nedturene? Det er jeg ikke sikker på om jeg gjør..

Rettelse; jeg trenger ikke være ute av syne engang.