Beskjedenhet hos den andre part...

Jeg hadde for en tid tilbake et forhold til ei jente som jeg traff på en søsternettside av sukker. På profilen hennes stod det at hun var "litt beskjeden i starten", uten at jeg tenkte så mye over at dette kunne bli noe negativt. Da jeg møtte henne første gang, var hun forholdsvis forsiktig av seg, som forventet.

Etter at vi hadde hatt kontakt en stund, så pratet vi bra sammen på tomannshånd, men da hun møtte mine venner, så var hun stille som mus. Problemet var at når hun var med meg til venner av meg for ente gang, så var hun fortsatt like stille. Hun ble gjerne med, men det virket aldri som om det forandret seg noe på beskjedenhetsområdet.

Da jeg selv er en forholdsvis livlig og sosial person blandt venner, så ble dette litt merkelig, og mine venner reagerte på det samme.

Har noen her opplevd noe liknende? Noen som ser med litt skepsis på profiler der det står at hun (eller han) er sjenert eller beskjeden? Det har jeg begynt å gjøre etter dette.

Det første som slår meg når jeg leser dette er..... lar du vennene dine ha inflytelse på hvem du er sammen med?

Nei, at det ikke ble noe videre forhold med henne hadde ingenting med dem å gjøre

@rarmann
Forstår hva du mener. Selv ser jeg også med litt skepsis på profiler hvor han presenterer seg som sjenert. Er ikke lett å være den som drar igang samtalen hele tiden. Dessuten er det viktig for meg at vedkommede kommer overens, eller i hvert fall evner å kommunisere, med mine venner.

for 6 år siden fikk jeg en kjærester... vi hadde kjempe fint sammen, smiler og le ofte... men når jeg fikk kontakt med sine venner jeg var stille... på den tiden jeg følte meg flau hver gang vi var med dem... de hadde oppleve mye sammen og jeg kommer for sent til han livet.. venner hans var hyggelige men jeg fikk aldri plass eller god kontakt med dem. etter tiden gikk jeg hadde ikke lyst til å bli med dem... vi bli samboer og var sammen 2 og 1/2 år jeg invitere venner hans hjemme, vi spist midagen sammen av og til . men det var trist ikke få godt kontakt med dem

Jeg er selv av den stille og sjenerte typen. Har et langvarig forhold bak meg med en veldig utadvent, sosial og livlig person. Det var vel en av grunnene til at det skjærte seg mellom oss, blandt mange andre ting. Er man stille og sjenert som person, vil man vel alltid være det. Spesielt i nye situasjoner/i møte med nye mennesker de første gangene.

Hvis det er slik at personen er like stille/sjenert etter å ha truffet menneskene flere ganger er det jo veldig trist. Av egen erfaring pleier jeg å tø opp etter 2-3 ganger. Det er som "xxxx" skriver også, at du har en fortid med dine venner som hun ikke har vært en del av. Ergo har dere mye å prate om å mimre over, som hun ikke kan være med på. Gjorde du og vennene dine nok for å inkludere henne i samtalen? Stille spørsmål om henne og hennes interesser? Har mye å si det også.

Må også innrømme at jeg er litt skeptisk til personer som sier de er veldig utadvendte og sosiale i sin profil. Nettopp fordi jeg ikke er det og tidligere erfaring sier meg at det kan gjøre et forhold vanskelig.

Mine venner prøvde å prate med henne, men det ble skjelden noe annet enn et direkte svar. Jeg har sett mange andre (både kjærester og nye venner) komme inn i bekjentskapskretsen, og føler seg fort velkommen og blir godt kjent med oss. Hun var et tydelig unntak, og det gikk mer enn 2-3 ganger uten at det forandret seg. Når hun hadde møtt dem så mange ganger at man trenger minst to hender for å telle det, var det lite forandring.

Hun hadde ikke noe imot noen av dem (med mindre hun løy meg midt i fjeset), så det var ikke det som var problemet heller

Da kan nok hende at hun hadde store problemer med nettopp det å være sosial, eller så var det total kjemi-kræsj på vennefronten... Men ikke alle stille/sjenerte mennesker sliter like mye da! Og jeg har tatt det store steget og meldt meg på turen til Rauland. (HJELP!!)

Så flott, mikro! Gratulerer med avgjørelsen din. Jeg håper og tror at du får en fin tur. Lykke til med både tur og kjærligheten! :-)

jeg får lyst til å melde meg på turen også... jeg er glad i gåtur og marka. men klarer ikke å gå mer en 10 kilometer.. hehe...
hvilken aktiviteter er på tur som kunne jeg delta på?

Har absolutt forståelse for 'problemstillingen'... Det er mange måter å være beskjeden på, men en som er av få ord forbinder ikke jeg nødvendigvis som beskjeden. Dersom man ikke snakker med folk/kan snakke med folk, så kan vel det komme av flere grunner. Noen bare ER østers, andre blir østers sammen med andre, andre blir stille når de føler seg 'underlegen' i ordytringer og meninger. Det kan være lett å tro at stille mennesker ikke liker en, at de ikke har noe å bidra med, og selv har jeg jo opplevd at når jeg har behov for å ikke si så mye eller mene noe til tross for at jeg kan være ganske verbal også, så kommer noen ggr det alltid like irriterende spørsmålet "er det noe galt?" Likevel synes jeg både trådstarter og denne jenta fortjener kreditt på hver sin måte. -Trådstarter for ikke å dømme henne som uinteressant pga hennes stillhet og dame av få ord, men gi henne en sjanse, og henne for å ha forsøkt å være sosial til tross for sammenlimte lepper. Selv uvanlig stille mennesker kan ha et vakkert sinn, og er elskbare av den grunn.

jeg opplevde det samme med en kamerat av meg. Han ble sammen med en jente som var veeldig sjenert. I begynnelsen tenkte jeg at det gikk over, men det gjorde det aldri. De var sammen i litt over år, og jeg møtte henne(sammen med han) veldig ofte og det bedret seg aldri. Hun sa aldri et ord, bidra aldri med noe i en samtale. Men jeg tror grunnen til at hun aldri klarte å slippe seg løs, ikke bare lå hos henne. Mye av grunnen var at han kameraten min var så dominerende i forholdet. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det jeg, men han kjørte rett og slett over henne i alle annledninger. Og da sier det seg selv at det ikke funker.

helt enige med deg ceres.
når noen er veldig dominant den andre kan ikke vise hvem det er... jeg har sett det også før.

enig med Larsanje :)
jeg for min del er beskjeden til å begynne med, trenger som regel å snakke en til en, for å føle meg trygg. Etter hvert som jeg har gjort det og blitt kjent med folk så går det bedre. Egentlig litt rart for jeg er en oppegående person. Føler meg trygg på meg sjøl også.
Blir på en måte bare stumm i store grupper med ukjente folk......
og så kan jeg stå foran en hel forsamling av folk og holde tale uten at det gjør meg noe, men da har jeg jo manus hehe
Ikke lett å bli klok på menneskelig væren hehe