Irrasjonalitet

Har vært singel i noen år nå, og har hatt noen flørter og kortvarige forhold som har endt opp i ingenting. Som de fleste andre som har vært single en stund har jeg opplevd alt fra seriøse hyggelige menn til de mindre seriøse. Og en og annen smell.

Jeg merker nå at jeg er nesten blitt for redd. Redd for å bli såret, og redd for å ikke bli funnet god nok. Og dette har på en måte økt for hver gang man ikke "lykkes". Savner tøffheten jeg hadde som ung :)

Har nå nettopp møtt en veldig hyggelig fyr, og kjenner på meg selv at jeg har begynt å like han. Samtidig begynner den irrasjonelle tankegangen og overta. I forkant av at vi møtte hverandre snakket vi mye om viktigheten av åpenhet, og ikke minst vite hvor man har den andre. Men nå som jeg liker han er jeg rett og slett livredd for å diskutere disse tingene. Og jeg har begynt å tolke det mest av det som blir sagt og tildels skrevet.

Hvordan kan man håndtere disse irrasjonaliteten? Det er noen mulige løsninger. Hvor det ene er å droppe hele greia. Men det er jo dumt å feige ut av noe som kan bli bra. Andre alternativ er å date flere og derfor ikke blir for involvert. Men som andre har nevnt på forumet det tar vekk fra fokuset på han, og ikke minst skaper forviklinger. I tillegg er det det moralske aspektet av saken for min del.

Så det jeg vel egentlig er på utsikt etter er noen andre råd og gjerne "verktøy" for å håndtere dette. Litt redd jeg kan sabotere for meg selv med alle disse tankene. Jeg vet jo hva som er fornuftig, og rasjonelt er det ingen grunn til bekymring på nåværende tidspunkt.

Er også en smule redd for å diskutere dette med han fordi jeg føler at en slik usikkerhet ikke er spesielt sjarmerende og kanskje muligens kan skremme han vekk.

Ingenting gjør større inntrykk på meg enn ærlighet. Ingenting er mer rørende. Ingenting imponerer meg mer. Ingenting får meg til å rette meg opp og lytte mer enn ærlighet.
Hvis ikke ærlighet åpner ham opp, vil ingenting åpne ham. Da har han allerede bestemt at han ikke er interessert.
Ditt tredje alternativ er ærlighet.

Høres ut som du både har erfaringer og et resonnement som gjør deg godt rasjonelt rustet til å vurdere alt som kan komme, men deri ligger kanskje problemet. For deg, meg og kanskje veldig mange flere av oss.
Mye av det du skriver kjenner jeg meg godt igjen i.

Jeg har så langt landet på at kjærlighet ikke kan være rasjonelt fundert - en kommer ikke utenom en avgrunn og at man må ta et steg mot den.
Ironisk nok er jeg er ateist og samme argumentasjon kan brukes for religiøs overbevisning(jeje indy3). Dette er latterlig fra et rasjonelt ståsted - samtidig har jeg har opplevd kjærlighet som hadde fått meg til å forkaste alt på ett sekund.

Har vært der sjøl i lignende situasjon. Mitt råd til deg er enten å være ærlig, eller å bare "leve livet". Man må ta å "føle på hverandre" for å finne ut hvor man står i situasjonen. Du skriver ikke noe om hvor lenge dere har kjent hverandre, men prøv å bare "leve livet" og glem fortiden og skepsisen. Den som intet våger, intet vinner!

@lillemei
Du skriver at du har truffet en hyggelig mann, og at du har begynt å like ham. Samtidig så sier du at du er redd for å bli avvist og såret. Har han gitt deg noen tegn på at han kommer til å avvise deg? Hvis ikke, og du velger den første løsningen din med å "være i forkant" ved å droppe hele greia, da mister jeg helt troen på mennesker og kjærlighet...! Det må være rimelig å anta at så tidlig i et forsøk på forhold så er han like redd som deg for å bli avvist og såret.

@TS

Helt rasjonell og forståelig frykt. Om du ikke rammes av den i denne fasen så er det noe galt et sted. Her er det bare å håpe på det beste, regne med det verste og bare la alt stå til.

Kjenner meg veldig godt igjen.
Tørr ikke gi råd, for jeg er fremdeles singel,
Mest sannsynlig fordi jeg har fulgt mine egene råd. . .

Er vel absolutt en standard problemstilling, og som alltid virker enkel når man selv står på utsiden. Jeg er veldig god på å gi råd, men veldig dårlig på å følge de.

Har en mistanke også at irrasjonaliteten er en slags magefølelse om at noe har endret seg selv om på overflaten virker alt som vanlig. Det er små nyanser selv om det kan være farlig å tolke for mye.

Men som juicer sier så er det best å være ærlig. Og det er faktisk bedre å vite enn å gnage på en følelse i lengre tid. Så da var det bare å hoppe i det med begge bein, og svaret var nok ikke så positivt som jeg håpet, men ei heller så negativt som fryktet. Nødutveien jeg tilbød han ble ikke brukt.

I det minste har det gitt meg et pusterom fra irrasjonelle tanker for en periode nå som jeg vet mer. Så får tiden vise...

lillemei,

det å date flere nå, at du engang har det som alternativ sier nå litt. Usikkerhet kan komme ut fra at du kanskje ikke er helt rede for ham eller noen seriøse før du har funnet deg selv, roen og tryggheten? Det å virkelig klare forandre personlige deler av seg tar tid, og man skal gjerne treffe bunnen solid et par ganger før man føler presset at man er nødt. Det kan kanskje være greit å spare ham for hva usikkerheten din vil medføre? Er du ikke rede så er du jo ikke heller noen som han kan ha som trofast partner.