Å forandre radikalt på livet etter å ha fylt 40?

Jeg grubler litt for tiden... tenk om jeg er av dem som ikke finner meg en ny livspartner igjen fordi han er alt for vanskelig å finne... hva skal jeg gjøre da? Skal jeg liksom fortsette å bo her jeg bor og fylle dagene mine med de samme meningsfylte tingene som jeg har gjort fram til nå?
Jeg er ikke en veldig A4-person og har vært innom en del forskjellig i løpet av livet så langt, jeg har prøvd ut mye og til slutt fått en mer markant opplevelse av hvem jeg er som person og hvilke egenskaper jeg innehar, så utforskertrangen til å finne ut mer om meg selv, har vel sloknet litt. Samtidig som livet mitt fram til nå har vært litt sånn å prøve seg litt på nye ting hele tiden.

Jeg har ikke barn, bare en katt som har begynt å dra på årene, så jeg er egentlig fristilt til å sette igang med nye eventyr igjen. Bare at om nye eventyr virkelig skal føles som nye eventyr, så må jeg forandre noe radikalt i livet mitt. Det eneste jeg har klart å samle av gods og gull så langt, er en nesten nedbetalt leilighet. Tør jeg å satse en slik deilig økonomisk trygghet for å gjøre noen radikale forandringer på livet mitt? Flytte ut på landet og starte som økologisk grisebonde??? :-D

Har følt litt på 40-års krisa et par år allerede, hva skjer egentlig videre nå da?

...noen som vet? ;-)

Finn deg en kjekk kar som du kan planlegge resten av livet med ;-) Kanskje han er grisebonde allerede....ler...

sciroco:

men hva om denne kjekke karen aldri dukker opp?
:-)

Det gjør han ser du.....mulig du må lete på en annen måte, være mere åpen for han....kjenner deg ikke, så det blir bare synsing.

Hunt him down!

....er jo litt sånn typisk at jenter har en innstilling om at "HAN skal finne MEG"; dvs. at de selv ikke leter offensivt. Kombinert med at de har "turned down" kanskje litt flere enn de burde gjennom årenes løp...

Initiativ.
Initiativ.
Initiativ.
Bli mindre kresen.
Bli mindre kresen.
Bli mindre kresen.

Juni,
Da gjør han vel ikke det, da... Ikke la tanken stresse deg, om du kan la være, kjære deg. Han kommer ikke noe mer eller mindre om du uroer deg for det. Men du får det bedre selv om du lar bekymringene for det du ikke selv kan styre ligge. Livet styres mye av innsatsvilje, men mest av tilfeldigheter slik jeg ser det. I alle fall når det gjelder kjærlighet. Det er jo egentlig rart at av de hundrevis menn og kvinner vi ser hver dag, er det bare en brøkdel som gjør at noe kribler litt i mellomgulvet.

Derfor - når man ser først dem, burde man være steintøff, risikere gult kort for holding i skjorta og si: Hei, du. Stopp litt! Hva med oss? Javel, så ble det noen gule kort, men hva gjør det så lenge det blir mål i blant?

Gjør jeg det selv? Neida. Jeg går av banen og i dusjen alene i stedet.... Rødt kort, kalles det :-)

Hunted:

Jeg har da jammen ikke vært av dem som har sittet og ventet på at noen skal kontakte meg :-)
Bli mindre kresen? Joa, så lenge ikke resultatet blir at jeg ender opp i et dårlig forhold der jeg egentlig hadde hatt et finere liv som singel.

Lettåhuske:
Nåja... har noen bekjente som har vært med på dansekurs, de fleste mannlige partnere der har meldt seg på for å finne damer, og ikke fordi de har talent eller rytme i kroppen. Det blir nok et litt for dårlig utgangspunkt for meg.
Ellers er nok ikke mitt problem at jeg ikke kommer meg ut og treffer menn i forskjellige settinger :-)

Men er det altså ikke realistisk å se for seg at man kanskje blir værende som singel?

Lilleulv

Her er du inne på noe vesentlig...nemlig den kriblingen, pirringen...man blir nysgjerrig :-)

Derfor har jeg mere tro på full klaff irl, har i grunn mistet troen på nettdating. For det første fordi dere jenter (sikkert guttene også) setter så høye standarer for å komme igjennom nåløyet, bare for en date....eller faktisk bare for ett hyggelig svar...
Det er noe litt ubeskrivelig som hender når to mennesker som passer sammen treffes, riktig kjemi osv... Vanskelig å vite noe om dette via en nettside...

Jeg har begynt å ta kontakt med jenter som trigger noe hos meg irl... fått hyggelig tilbakemeldinger på det... De setter jo pris på litt oppmerksomhet:-) Ikke noe å være redd for.........

Så burde dere jenter bli mere aktive, både her og irl... utrolig mange sjenerte, flotte karer der ute, og her inne :-))

Lilleulv:

Ja, kanskje jeg burde bli enda litt mer aktiv for å finne akkurat den riktige mannen før jeg eventuelt går hen og blir så sær i min singeltilværelse at de fleste menn ikke helt ønsker å ta kontakt (som: enslig økologisk grisebonde søker en barsk og snill mann for gjensidig glede og turer i skog og mark) hehe...

Lilleulv.. er nok inne på et vesentlig poeng..ganske vesentlig for en "sliter eller traver" om man vil..
å kunne være tøff nok til å ta tak i vedkommende i rett øyeblikk fører iblant til gule kort men innimellom..
innimellom..blir man faktisk kjent med nye kortvarige kjære.. eller bare venner for den sags skyld..
det tragiske oppi dette er "vane-travere" av begge kjønn som ikke er vandt til sånnt og ser på den slags kontakt
som delvis fornærmende eller faktisk fornærmende..
får har man først begynt å bruke teknikken, brukes den i alle settinger..
med påfølgende enkelte gule og lyse røde kort iblant..
men det er nok verdt prisen.. hilsen en noe mer avslappet hingst etter noen hektiske år på trav-banen. vrrinsk....

Kvinne:

Kan du utdype hva du mener slik at jeg forstår hvordan du opplever meg som negativ?

@juni

Se bort fra slike stusselige provokatørforsøk.

Tøysekopper, ass! :)

s:

hehe... takk, da :-)

Veldig godt sprøsmål, juni. Er ikke 40 enda, men vingler mellom å ønske meg et forhold til å snuse på tanken om å gjøre noe annet.

Men først; hvorfor ikke bare være fornøyd som man har det?
I tillegg til et indre ønske om videre utvikling, tror jeg man føler mer på at man etterhvert blir litt ensom eller alene i en situasjon der man er single og barnløs og alderen går. Særlig her i Norge der man lever i et veldig barneorientert samfunn der politikk, tidsånd og media i så stor grad dreier se om barn og familier (vi er på redebyggingstoppen i Europa målt barnefødsler og oppussing). Når man ikke er del av det, er man fort litt avviker/ outsider, og man tenker
"jeg ønsker meg en kjæreste og familie", og hvis det er vanskelig, eller heller ikke frister,
"hva kan jeg bruke min livssituasjon og mine privilegier - friheten - til, og hvor kan jeg finne et fellesskap?"

Jeg får inntrykk av at du kanskje har gjort endel av de mindre endringene Juni, og at du nå vurderer de større?

Selv begynte jeg med det små; jeg skiftet jobb, flyttet og meldte meg på noen kurs der jeg begynte med nye ting jeg lenge hadde hatt lyst til. Og ble kjent med nye mennesker, og traff også en mann - som jeg da fant ut jeg ikke ville gi opp friheten for.. (det var forresten en viktig vekker for meg; at jeg faktisk hadde de veldig bra alene, og også et viktig signal til etablerte venner om at ikke alle ønsket deres liv). Jeg ble også kjent med andre som hadde valgt annerledes.

Jeg sysler/t nå med tanken på større endringer; ta et års permisjon fra jobben og leie ut leiligheten og dra på språkkurs, jobbe freelance eller ta noen selvstudier fra et sted det var billig å leve (i Norge eller i utlandet) kombinert med ski, sykkel og fjellturer.
(Men nå har jeg nettopp møtt en mann, og testen blir jo om denne fine personen er verdt å ofre friheten for - så vil jeg logge meg av her). Men det jeg har vært opptatt av da har vært

a) for å nyte friheten uten bekymring; ikke ta altfor stor risiko (ikke miste min økonomiske sikkerhet ved å selge leiligheten og reise bort alle egenkapitalen, og jobberfaring/referanser som gjør at jeg lett bør få en ålreit jobb igjen hvis jeg vil tilbake)
b) huske på at dette ikke betyr at man velger bort muligheten for å etablere seg - du kan like gjerne treffe kjærligheten når du er på eventyr, og da er det jo ålreit å ha benytte friheten mens du hadde den!

Bare noen tanker. Svaret er ikke altid å bryte opp, men man har bare ett liv - én reise!

v:

Føltes jammen meg godt å bli sett av deg, v... du gav meg et lite innsyn i at det kanskje ikke behøver å være enten eller :-) Jeg takker for den :-)

Det virker ellers som at du har et ganske spennende liv for tiden :-)

Bare hyggelig - synes ikke du virker negativ i det hele tatt - og kjenner meg igjen i refleksjonene ang typer.

Innsikten du har fått i deg selv er gull verdt, og om du kan bruke den til å finne ut hva som gjør deg lykkelig og gjøre mer av det (for min del var det å omgås folk som ser meg og gir meg følelsen av å være likt når jeg er meg selv, møte nye mennesker der jeg fortsatte å møte de som gav meg gode vibber, naturopplevelser, vakre byer, visse typer sport - fysisk utfoldelse/mestring).

Noen forblir single, jeg har sett det som en sannsynlig utfall for meg selv i en nøktern vurdering av hva jeg ønsker og hva som finnes. Det har ikke alltid vært forlystelig. Og underveis så har det jo dukket opp noen menn, og det unike ved ham jeg treffer nå hadde jeg kanskje ikke "sett" om jeg ikke hadde hatt den livserfaringen jeg har - ja, det er spennende for tiden.
Men jeg har de siste årene tenkt som så at jeg skal få mest mulig ut av denne reisen, det er det eneste jeg skylder meg selv og mine foreldre som gav meg billetten.

v:

var akkurat den typen innputt jeg var litt på leit etter, jeg er på et veldig grublestadie her, så klarer ikke helt å komme med en konstruktiv tilbakemelding til deg, annet en en at du har dyttet meg litt på vei og gitt meg litt bekreftelse... gjør godt det, jeg kan kjenne litt igjen meg selv i det du skriver :-)

Og det er faktisk ikke helt usansynlig at man forblir singel framover, dermed er det et poeng å fortsette å følge sine andre drømmer og behov og ikke bli værende i et vakum der man prøver å være mest mulig tilgjengelig for mr. right... tenker jeg...

Michelangelo fikk i oppgave å male Keiserens favoritthane. Han ba om å få låne hanen i 3 måneder slik at han kunne studere den inngående. Etter endt 3-månedersperiode med ubrutte studier av fjærkrèet gav han hanen tilbake til keiseren med følgende beskjed; Jeg kan ikke male hanen din allikevel. Jeg vet ikke lenger hva en hane er.

Vi må aldri slutte å utforske oss selv. Jo mer jeg finner ut om meg selv, jo mer forstår jeg hvor lite jeg vet, og hvor mye ubrukt potensiale jeg har. Og kanskje finner du ut at det er andre ting enn drømmemannen som er viktigst for deg akkurat nå? Kanskje skal du lære noe annet før du deler resten av livet med noen?

Gud bedre så lett alt er når det gjelder andre ;)