Man kan si hva man vil angående giverglede... Om man gir for å selv få en god følelse, eller for å selv få mer tilbake senere, eller andre egoistiske ting. Men jeg sier nei! EKTE giverglede er ikke for å få tilbake noe. (Selv om man får masse tilbake.) Det er en god sirkel. At man får en fin følelse ved å gi betyr ikke at man tenker bare på seg selv.
I går ble jeg gitt ekte gaver!
Jeg vet at de gjorde det for min skyld. Dette skjedde: Da jeg skulle inn på en buss ble døren øyeblikkelig lukket, og min arm hang fast i bussen imens den begynte å kjøre. Kroppen ble vrirklet rundt og bussen slepte meg 3 meter bortover. Jeg kunne vært død idag. De som fulgte bedre med enn busssjåføren ropte og skrek STOPP STOPP. Det gikk bra. Jeg lå på siden av bussen, venstre tommel ute av ledd, mistet lite blod, bare noen stygge kuler og skrubbsår. Passasjerene løp ut av bussen -rundt meg- for å hjelpe. Gode råd: "Hold armen oppe hvis du kan." (For å hindre blodtap i tommelen. Vi visste ikke om den var brukket eller ute av ledd.) "Ikke reis deg opp. Har ringt ambulansen. Ligg helt stille. Hvor har du mest vondt?" Osv.
Jeg var i fenomenalt god fysisk -og ikke minst psykisk- form i denne situasjonen. Jeg var heldigvis i klar bevissthet, og det gledet meg virkelig sterkt med de omtenksomme rundt meg. Det er fantastisk. Det er dette som skjer i mennesker når de berøres av Agape; den virkelige kjærligheten. Hevet over alt på jord. Dette høres kanskje crazy ut, men tro meg: Jeg hadde det faktisk godt der jeg lå sidelengs på ryggen med blod på hender og hodet, kanskje brukket tommel, og mildt vridd venstre kne. (Men det har gått helt bra. Er i topp form. Må bare bruke bandasje noen uker på tommelen.)
Må innrømme at jeg var irritert på sjåføren som kjørte uten å se seg om, samt 1 minutt før han skulle. (Jeg hadde nøyaktig klokke, og jeg dobbeltsjekka busstabellen senere. Kl 22:29 skulle han kjørt, men 22:28 slepte han meg etter seg.)
Men sjåføren er ikke poenget med dette skrivet. Jeg skriver om gavene fra dem rundt. Kanskje noen hevder: "Jammen det er vel ikke noe å skryte av at man tar seg litt av en som kanskje kunne dødd." Til et slikt argument ville jeg svart: Dette har overhodet ingenting med skryt å gjøre. Ingen kjente meg. De trengte å hjelpe meg. Ikke for å få poeng. Ikke for å hevde seg selv. De ville meg virkelig godt. Og det er en god sirkel. Jeg blir rørt av å skrive det.
Fortsettelse følger