Superpappa!

I dag var det ikke noe som traff en nerve. Det var noe som forsiktig strøk på en nerve som jeg visste var der, men ikke klarte å plassere.
Som "singel deltidspappa" lå det noe i det å "komme seg videre" Videre til hva?
Nytt forhold? Samboer? Fler barn?
Singel deltidspappa er en belastende tittel!

I dag leste jeg om Superpappa! Mannen som ikke innleder noe nytt forhold, men bruker tiden på barnet.

Å være pappa er jo å bygge en borg for barnet. En stor borg, der han kan utvikle seg å lære i trygge omgivelser.
En borg der porten står åpen, slik at han kan reise ut på eventyr for å drepe drager og ( etter hvert ) redde jomfruer i nød. Og hvis dragen eller jomfruen sårer han så skal han, selv om han er 7, 14, 20 eller 50 år, ALLTID kunne komme tilbake.

Det er selvfølgelig viktig at superpappa er fornøyd med livet, og det kan jeg si at jeg er nå :)

Godt poeng der! Har tenkt mye av det samme selv! Er jo iallefall fryktelig lettvint å være alene! Men begynner å kjenne på at det kan bli tamt i lengden...! Men nå er jo jeg fulltids pappa, å har egentlig låst fritiden min fullstendig (å ikke at jeg ser negativt på det) til fordel for min lille prinsesse! Du har vel litt mere "time off"! Føler meg ofte som superpappa, spessielt når vi fletter hår å div!;-)

Selvfølgelig finnes det superpappaer! Like mye som det finnes supermammaer! ;)
Blir så glad når jeg leser det TS skriver! Viktigste er å være der for barna, og ha det bra med seg selv! :)

Som en venn av meg en gang sa (han har tydeligvis erfaring med dette):

Man må sløye mange drager før man kommer til prinsessen i eventyret.

Jeg er enig med TS, det er ikke alle foreldre som har disse innstillingene. Men hvis det å være i et forhold gjør deg lykkeligere gjør du kanskje barnet en tjeneste med å ikke gi opp jakten på noen. Jeg er en bedre mamma når jeg er glad, har overskudd og fokus. Jeg er gladere når jeg er forelsket og kan flytte fokus fra hverdagens stress over på noe fint. Det å gi seg selv et fint liv er også noe vi gjør for barna våre, og akkurat der har kanskje mange kvinner mye å lære av våre brødre. Vi skal ikke utslette oss selv for å være foreldre, barn lærer av eksempel.

Og til (Skjult ID ) - ma. 2 sep. 20:18: Ja, men det er nye tider nå. Omsorgsevne er ikke kjønnsbetinget. Heldigvis.

Singel deltidspappa er en belastende tittel!
Hmm.....belastende? Hvorfor føles det sånn, egentlig?

Jeg er enig i at å bruke tiden på barnet er supert! Men superpappa?
Er det denne selvfølgeligheten som gjør en til superpappa?
Eller mener du tanken om singel pappa er super?
Personlig skjønner jeg ikke greia.

Jeg mener en super pappa er en ekte pappa med masse tid og kjærlighet til sine barn. Videre mener jeg at en super pappa er en som tenker med hjertet og ikke bare med pikken når han finner sin nye kjæreste! I det legger jeg at han finner en fantastisk kvinne som bidrar med kjærlighet, ikke stjeler tid eller fratar barna noe. Personlig ville jeg si at en superpappa er en som finner et nydelig menneske til hele familien, en som kan få være en ekstra voksenperson for barna - en som er med å spre trygghet, stabilitet og kjærlighet i et nytt, flott og nært fellesskap.

^ Helt enig @Z, bra sagt. Men hvis man tilgir den pompøse retorikken litt er det vel kanskje bare et symptom på at en føler en må løfte seg selv til et supert nivå for å klare det?

Mulig det føles sånn for noen, jeg vet ikke Jada.

Men jeg sliter litt med "å løfte seg selv til et supert nivå" jeg. I vårt samfunn handler så mye om prestasjon. Hvem vil prestere å være en "supermamma" eller en "superpappa"? Er det ikke supert å være seg selv da? Lære barna å være den de er, tåle hele dem og la dem utvikle seg til trygge, harmoniske og spennende mennesker? Da handler det supre i å være tilstede, samt å få hveragen til å flyte nettopp uten å være perfekt.

Få orker "perfekt" i lengden...og strengt tatt skulle jeg ønske at langt færre orket :-)

@Z: tro meg, jeg sliter med det selv og blir aldri fornøyd med meg selv som mor. Jeg er for utålmodig , trett, uoppfinnsom, har for kort lunte eller for lange morgener eller for korte kvelder. Å ikke være tilstede nok selv om jeg er der. Jeg kan bruke mye tid på å tenke på og prøve å forbedre disse tingene. Men samtidig gjør jeg jo ting daglig som jeg ikke trodde jeg hadde i meg før jeg ble mamma. Hverdagstingene, nistepakkene, klesvasken, tannpussen, pengeoversikten. Det gjør meg i alle fall mer super enn før.

Du er ikke alene, Jada. Det er nettopp dette du sier jeg synes er "problemet" :-)
Gjør man så godt man kan, kan man ikke gjøre mer! Jeg tror man blir syk av å aldri være bra nok....

Den største kunsten en mor eller en far kan gjøre, tror jeg må være å godta seg selv som en god forelder.
Hvordan være en god forelder? Spør du meg: Kjærlighet, kjærlighet, kjærlighet for å si det litt pompøst ...

Superpappa - supermamma

Jeg selv valgte å bruke all min fritid på barna da de var små.
Jeg hadde en krevende jobb og to barn som skulle aktiviseres, hjelpes med lekser og kjøres på aktiviteter.
Så det ble liten tid til dating, da jeg ikke hadde noe avkastning fra barnefaren. Ønsket heller ikke at mine barn skulle vokse opp med stefar og kanskje måtte oppleve flere brudd. Eller en stefar og stesøsken de kanskje ikke kom overens med. Men hadde mange venninner i samme situasjon, så jeg savnet heller aldri en mann og div stebarn i livet. Barna hadde alltid mine venninners barn å leke med på ferie og i helger. Jeg hadde mine venninner å prate med, lage gode middager med. Og jeg har aldri angret på dette valget. Nå er barna voksene og takknemlig for at jeg aldri presset en ny familie på dem, og at jeg alltid har hatt tid til dem, og latt dem slippe å flytte rundt.

Men jeg anser meg ikke for å være supermamma, bare en mamma som er ufattelig glad i barna, og ønsker å sette dem først.

er superpappa en avart av lekeonkel?

barn trenger tilstedeværende, trygge, harmoniske, bevisste foreldre - ikke vokse opp i en lekeorgi.

Selvfølgelig skal vi leke, men fokus som foreldre bør ligge et annet sted. At poden alltid skal komme i første rekke og lekes med konstant tror jeg kan bygge en virkelighetsfjern virkelighet.

Tenk når alle disse superbarna, som har vært ikke bare prinsesser & prinser - men SUPERprinsesser og SUPERprinser, begynner i barnehage og på skolen. Og finner ut at det ikke bare er "jeg" men hele gjengen som er fullstendig supre.

Disse barna er på vei inn i skolesystemet og jeg hører flere og flere historier om umulige barn som ikke kan ledes. Og som skaper så mye uro at etter læreren har disiplinert ungene til å sitte i ro er timen over ...
sukk - jeg skal ALDRI bli lærer

Og jeg tror at barn har godt av å lære seg og akseptere at en velfungerende familie bygges på å gi og ta fra alle medlemmene. ..

men @Supermamma, du snakker om barn i plural. Jeg er bare meg. Jeg kan ikke gi barnet mitt søsken, jeg har nesten ikke kontakt med familien min. Du handler slik du mener passer din situasjon og dine barn best, men det er ikke sikkert det er best for andre barn.

Jeg har en far til barnet mitt, jeg trenger ikke en ny far. Men å ha en annen voksenperson å dele hverdagene med, til og med om de ikke skulle være så involverte i barnas liv men være mer min egen greie, vel, det ville lettet litt på trykket.

Jeg ser heller ikke hvordan det TS skrev strider i mot prinsippene mange andre her kommer med. Det å først og fremst skape en trygg havn for barnet sitt og ruste dem for verden er vel det jeg leser av den opprinnelige posten. Og av dere andres. Man kan ikke kreve at en ny partner skal ville hjelpe en aktivt med disse tingene, men en partner hjelper deg som individ, og når det individet er forelder vil det komme barnet til gode. En dårlig partner vil ha motsatt virkning.

Det er ikke tittelen "singel deltidspappa" som er belastende, men min opplevelse av å være det.
Jeg kan helt fint slå meg til ro med å være "superpappa" i stedet. Det ga meg mye å vite at dette faktisk er noe som blir mer vanlig.
Og uttalelser som at "en superpappa er det samme som en helt vanlig mor" er ikke helt riktig, da vi som er menn her inne er single og har barn. Det betyr at de fleste av oss ikke bor sammen med barnet vårt så mye vi skulle ønsket. Og det er VONDT å flytte fra barnet sitt!!

Det er heller ikke snakk om å sy puter under armene eller noen lekeorgi, men en helt normal oppvekst med klare regler og rutiner. Ingenting skjer før leksene er gjort eller grønnsakene spist opp.
Barna er ikke SUPERprinser eller prinsesser. De er helt normale barn med en helt normal oppvekst, men med en far som er singel og fornøyd med det.

Det er selvfølgelig mange måter å tolke ordet på og dette er ikke annet enn min situasjon oppe i det hele.
Jeg har ofret en hel del for å kunne være en del av guttens oppvekst og er en stolt SUPERPAPPA til verdens fineste gutt.

@ oo

Jeg syns allt for mange tenker på egen lykke en barnas.
Og det er ikke snakk om å skjemme bort barna eller gjøre dem umulige.
Er vel helst forsømte barn som blir problembarn etter søken på,oppmerksomhet. Eller som rett os slett ikke har lært hvordan de skal oppføre seg.
Mener det er viktig å være der for barna, og prioritere dem fremfor seg selv i en periode i livet.
Barna har vi bare til lånes noen år.
Kjærlighet til en partner kan vi finne i alle aldre.

Det var egentlig det jeg hadde lyst til å dele.
Lykke til her inne. Til de søte og de bitre. Store og små. Grønne og blå :)

Veldig bra skrevet Irgit

Bra å høre det finnes så mange bra pappaer :)

Dette høre ingen steder hjemme i min verden, men alt ære og respekt til dem, som "vælger" at leve livet kun for deres børn :)

Så kan man jo undre sig over, hvorfor mange forhold går i stykker, mon ikke det netop er fordi, at man har alt fokus på børnene og ikke forholdet og sig selv?

Vi er alle mennesker og uden at jeg skal gøre mig selv til ekspert, så har vi nogle instinkter, som påvirker vores måde at takle livet på, så det at man kun skal tænke på sit barn og hellere vælge ikke at involvere sig, giver slet ingen mening her jeg sidder, da vi er programmeret til at formere os og være 2:)

Når man så går lidt videre i det, så har man nogle medfødte kvaliteter og kvinder har medfødte kvaliteter og uanset hvor meget snak der er om ligestilling, så er der ret stor forskel på mænd og kvinder og har troen på, at naturen har gjort det sådan, så vi passer sammen, både som par, men også som forældre:)

Men nu når der er noget, som kaldes "superpappa" som flere her påråber sig som, efter hvad jeg har forstået, betyder at man kun har fokus på barnet og dets opvækst, hvorfor er man så på en dating side?:P

Så folk som "vælger" at være singel er vel egentlig bare folk, som alle os andre, der ikke har fundet den rette eller?:)

"Når en kvinne gjør disse tingene kalles hun mamma!" - "Når en mann gjør dette er han superpappa;-)"

Haha det er rigtigt, men mænd skal have et klap på skulderen, når vi gør noget rigtigt og desuden så er det jo en forvandlig, som er ved at ske, da vi er gået fra generationer, hvor manden skulle arbejde og tjene pengene, til generationer, hvor vi er så opsat på, at skal have alt det nye, rejse, hus, bil ect. at begge forældre må arbejde, så nu er det ikke kun mamma, som passer børnene :)

Jeg snakker iblant med barn om Super-duper-puper-mann. Han kan fly.
Det er kanskje samme som Superpappa?

Leste gjennom det som står skrevet her før jeg gjorde mine siste "stunts"...

Dagen har bl a bestått i å sage over et bord, lage det til to mindre bord, skrudd på ben. Limt på en flis på en dør med tvingere, festet noen ledninger i et utetak (ble ikke helt bra, den h... svarte ledningen mot det hvite taket..vel) Limt sammen et ødelagt brett. (den store lim-dagen) Reparert en ødelagt genser, tatt to vasker...

Det siste "stuntet" bestod i å klippe håret på min 11-årige sønn samt støvsuge hele huset etterpå.

Vanligvis er jeg lærer og forsøker å få ting inn i skoltene til ungene, disse SKJØNNE ungene... Jada, de har problemer med å sitte stille på rompene sine. Men stort sett går det så fint. Det handler kun om å SE dem.

Så hva vil jeg med disse ordene?
Fortelle hvor flink jeg har vært i dag? Sikkert. Men også fortelle at jeg kaller meg ikke supermamma av den grunn. Er bare en helt vanlig mamma.

Lager stort sett maten fra grunnen av, forsøker å lage sunn og riktig kost. Men det er det jo helt naturlig å gjøre?

Det jeg MANGLER i livet mitt er en mann. Klart det går fint uten, men, som før skrevet over her; det er noe med dette å være et HELT menneske, noen å fortelle de små, uvesentlige og vesentlige tingene til, noen å være forelsket i, noen å elske... Er ikke laget for å leve alene.

Men supermamma?
Vel vel.

Hei tine :-)

Fint det du skriver, og signerer dette med å se andre mennesker.
Men jeg stusset bare på en liten ting; Mener du at du ikke er et HELT menneske uten en partner?

Hmmm...
Jeg har vel gått en lang stund og innbildt meg selv at jeg ikke KAN være fullt og helt lykkelig uten en mann...
Det stemmer jo selvfølgelig ikke 100%. Men...
Jeg har så mye å dele!
Har så mye på hjertet hele tiden!
Kan jo selvfølgelig dele dette med kollegaer, venner, familie, døtre... Men det blir ikke det samme.
Exmannen min og jeg skravla om alt og ingenting hele tiden.
Savner det...

Men, tro meg, jeg går ikke rundt og er ulykkelig dagen lang, jeg trives utmerket i mitt eget selskap.

Skjønner, tine :-)

Jeg har også mye å dele. Men det er så mange som vil ha uten at jeg klarer å dele.
Så dette med å dele er en selektiv prosess for meg. Og jeg kan ikke leve sammen med annet enn en helt...
....en helt spesiell person som vil det samme som meg....som drar i samme retning som meg :-)

Derfor er jeg også hel uten en mann. Om jeg skulle vente på HAM, ville jeg muligens aldri blitt hel....

En super namna. Eller pappa. Det er vel en som ser sine barn, støtter dem og lærer dem å bli gagns mennesker. Alt det andre går på å være gode eksempler.
Men jeg tror dere er flinke. Og jeg håper Tine finner ham som får henne til å føle seg komplett.

I stedet for Superpappa kan vi kalle det Pappa-med-andre-prioriteringer.
Lykke til her inne og der ute.

Nå har jeg ikke lest alt her, men litt , og lurer på om "superpappa" blir forstått litt for bokstavelig? Betegnelsen var vel bare for å løfte navnet litt? Som dette: Alenemor - enestående mor

Ts jeg syns det er nydelig å høre at du beskriver deg som superpappa. Hvorfor blir superlativer ofte tolket l noe negativt,noe vi må gradere opp mot andre, noe vi "blir" sliten av ...

Vet du jeg er en SUPER mamma, som slettes ikke er perfekt, men SUPER alikevel:))

Jeg går ofte for være supermamma... ordner, kjører, trener, oppmann, heiagjeng, lekser og all annen omsorg som hører med. Min eks er grei nok, men han må minnes på alt av foreldremøter osv. enda det er 6 år siden vi gikk fra hverandre så må jeg fremdeles holde orden på dette for han hvis han skal dukke opp.

Jeg var den som sa at jeg nok ikke kom til å være singel lenge, da jeg ønsket meg en kjæreste og hadde savnet det lenge i forholdet vårt. Det er han som er i et samboerskap med ei min sønn på 7 ikke liker. Selv etter flere år.
Tenker at det blir for mye for han med enda en person han skal forholds seg til.

Jeg kommer ofte fram til at jeg har det bra alene. Enten er jeg skremt så fælt av forhold ellers så har jeg det rett og slett best alene som singel supermamma. Kanskje har jeg bare ikke møtt den rette enda.

Jeg gjør et lite forsøk og ser om jeg finner noen å ha de rette følelsene for, ellers får jeg leve livet alene en stund til. For livet som "supermamma!" er faktisk helt supert!

Våre barn, vi har dem bare til låns. Og så øker avstanden. Vi er opptatt av at de skal ha det bra, vi verner om dem, og vil passe på at alt er bra. Samtidig skal vi lære dem å takle en verden de vil møte, og som det er vanskelig å vite innholdet av. Da gjelder det å skjønne hva som er konstant. Og da er vi over på samhandling og menneskelige verdier. Vi må lære dem å delta. Ved at vi deltar. Vi må lære dem å dele, ved at vi deler. Vi må lære dem å akseptere feil, ved å både feile og akseptere deres feil.

Uansett så er jeg mer i livet enn en mamma. Jeg definerer ikke livet mitt ut i fra at jeg er en mamma. Jeg er det også, men jeg har i tillegg klare behov om å være noe mer. Og det har ingenting med kjærlighet til sine barn å gjøre, eller mangel på det. Men det har med kjærligheten til livet. Og leve etter mine verdier. For vi har på en måte bare det til låns også, livet altså.