Playere versus forholdsmennesker

Ein høyrer ofte på forumet og elles i verda analyser av mennesker som har hatt sex med mange mennesker. Desse playerene, kvinnelege som mannlege, skal då angivelig vere usikre på seg sjølv, ha eit overdrivent behov for seksuell stadfesting. Vidare har dei kanskje ikkje hatt ein god og varm barndom og dei er ikkje tilstrekkeleg trygge på seg sjølv til å gi i ein langvarig og meiningsfull relasjon. Dette er sikkert rett i mange tilfeller. Mange folk som har seg med mange har eit stort behov for å føle seg tøffe, som menn, som helter, som bad-boys. Dei har denne trongen til å føle at ikkje berre ei, men at fleire kvinner, "gir dei alt."

Så er det store spørsmålet: Står det så mykje betre til med dei som har lyst på forhold og barn ? Kan ein ikkje kjøre ein liknande analyse på dei ?

Mange forholdspersoner har kanskje hatt ein spanande og relativt promiskuøs liv då dei var mellom 20 og 30 år. Så fann dei plutseleg ut at livet som singel var tomt og meiningslaust, og at korte seksuelle relasjoner ikkje gav dei nokon ting, så dei ville gjere noko skikkeleg noko. Dei ville ikkje lenger føle på denne einsemja og denne meiningsløysa, så dei gjekk no inn for å date seriøst. Ting må vere seriøst, elles så var dei ikkje interessert. Dei ville ha ein fast partner, ha eit hus, vakne opp med den same personen og sjølve kronen på verket skulle vere barn. Vi skulle videreføre slekta. Ha kjensla av at genene vår blei vidareført. Vi, vi sjølv, skulle utføre det største mirakel på jord.

Så går dei ei stund. Ein får fast partner. Ein får hus. Ein får Volva. Ein får barn. Så byrjar ein å krangle. Ein blir sjalu. Så lenge ekteskapet varer er båe parter lykkelegare enn tidlegare. Spesielt mannen er lykkelegare, sidan han no har fått seg eit brukbart sosialt liv. (forskninga seier dette). Halvparten av ekteskapa ender likevel i skilsmisse som gjer folk varig mindre lykkelege, spesielt kvinner. Mange av ekteskapa fører til barn. Og når halvparten av ekteksapa går i oppløsning setter dette varige spor i barna. Barna hugser den dagen då foreldra blei skilt. Og kontrollert for alle andre variabler så klarer barn av skilsmisseforeldre seg dårlegare enn barn frå heile familiar.

Kort oppsummert: Det finst normer som seier at ein som 20-åring skal vere fri, pule rundt, vere bad-boy, vere ein Casanova. Og det finst andre normer som seier at "ordentlege" mennesker med "ordentlege" liv får seg ein fast partner, barn, familie og alt det der.

Sjølvstendig tenkning er like sjeldant i begge leirer. Vi gjer det vi blir fortalt vi skal gjere. Vi lengter etter det vi blir fortalt vi skal lengte etter. Og vi føler sorg over det vi blir fortalt vi skal føle sorg over.

Konklusjonen er at ein blir mykje lykkelegare viss ein allereie er lykkeleg som singel. Ein er allereie lykkeleg som singel og treng ingenting, korkje kortvarig eller langvarig. Men som ein rein bonus i livet, som ei avgjersle tatt uemosjonelt og i det klaraste klarsyn bestemmer ein seg for at å gjere det eine eller det andre.

Jeg har det relativt greit som singel, trives godt i eget selskap. Ingen har fortalt meg at jeg skal gjøre det ene eller det andre, men når jeg legger meg alene føler jeg et savn, når jeg skal ut en tur har jeg som oftest venner som er med, men det nære vennskapet i et forhold savner jeg, og jeg har ingen venner som nærmer seg det. Når jeg setter meg for å se på tv om kvelden savner jeg en kvinne som jeg elsker som jeg kan holde rundt. Når jeg skal på ferie savner jeg noen å bo og reise med, og ha deilig feriesex med. Når jeg ser nabobarna løpe rundt i lek tenker jeg også at jeg savner å ha barn, til tross for hvor mye arbeid det blir.
Og jeg savner en dame å ha sex med og være intim med og være glad i, som er glad i meg.
Jeg ønsker dette, kanskje livet er en illusjon, men dette er den illusjonen jeg vet jeg vil ha!

Livet har ingen fasit, men denne er jo spennede lesing: http://www.forskning.no/artikler/2008/januar/1201089068.78

Det vil si at jeg som ønsker forhold, kan skyldes at jeg har vokst opp i et skilsmissefritt samfunn. Jeg var nesten tenåring før jeg hørte om noen som skilte seg, foreldrene mine var sammen til min far døde for 8 år siden, mine besteforelde holdt sammen, mine tanter og onkler som jeg har så mange av holder sammen, bortsett fra 1 av 8 par, som ble skilt for ikke lenge siden. Så i følge den forskningen bør jeg gå for de som har foreldre som ikke er skilt selv? siden det er forhold jeg vil ha, man lærer om forhold fra foreldrene om man vil eller ikke igjennom ganske mange viktige år. Det er jo ikke en statistikk man går å tenker på i hverdagen akkurat. Men det sier litt om det å kunne kommunisere, om det å forberede hverandre på motganger og nedturer. Der noen lærer at løsningen er å gå, lærer andre at løsningen er å kjempe, og at det ofte er verd det. Selvsagt finnes det bøttevis av unntak hvor barn vokser opp i hjem hvor de ønsket at foreldre ble skilt osv. Selv krangler jeg ufattelig lite og jeg er heller ikke sjalu - hadde noen runder med litt sjalusi i ungdommen, men vokste det av meg etterhvert som jeg fant min vei og min trygghet. Jeg har også vokst opp i et veldig trygt hjem hvor jeg har lært respekt for andre mennesker - jeg så aldri mine foreldre krangle - jeg hørte det en gang. Jeg har en vis bestemor på 94 år som har delt av sine "ta det med ro" -oppskrifter.

Konklusjonen du kommer til er noe jeg har selv kalt for "basic level of happiness" som jeg mener alle burde klare å finne før man lar livet begynne å herje for hardt. Jeg er lykkelig i grunnmuren, ei dame kan øke den lykkefølelsen, men aldri senke den. Jeg vil gå lykkelig igjennom livet om jeg blir singel resten av livet også - men DET er ikke det livet jeg ønsker meg - det er jo grunnen til at jeg er her. Så jeg tar ikke en følelselsmessig distanse, da følelser er en naturlig del av livet, gode som dårlige.

Jeg har hatt min "herjeperiode" jeg også omtrent når du begynte å lese. Men jeg "pulte ikke rundt" - og har aldri hatt behov for å øke antallet sexpartnere - høres jo utrolig kjedelig ut å si noe sånt i våre dager - men for meg er ikke antallet det jeg går etter - jeg vil ha noe dypere, en dypere forbindelse som gjør at jeg har ei i mitt liv som jeg kan kalle familie.

Så min konklusjon er at folk er forskjellige og søker forskellige ting.

"Jeg er lykkelig i grunnmuren, ei dame kan øke den lykkefølelsen, men aldri senke den" Dette er feil. Det same med barn.

@Tips - lengsel og savn er det lov å ha, men for å klare å oppleve lykke alene så må man finne sin egen lykkes grunnmur - da kan man stå godt å kjenne på alle følelser, uten at de gjør deg ulykkelig eller slår bena under deg. Det er mange som lar savn og lengsel gå over i bitterhet og dårlig selvbilde. Den filosofien jeg og @Haimon deler her er ganske lik, men også litt ulik - kan være måten vi formulerer oss på - men jeg synes ikke man skal "fristille" seg fra alt og bare la være å gjøre noe selv. Det er lov å ha savn og lengsler, men friheten jeg føler av å ha en stødig grunnmur gjør at jeg kan kjenne på en følelse, akseptere den og bli ferdig med det. Et annet aspekt er at det høres ganske banalt og fjernt ut for mange - og denne måten å tenke på krever mye trening og kommer sjelden naturlig. Det har en sammenheng med at alle mennesker har en tendens til å la negativitet få mye rom i hodet. Man må lære å "arrestere" negative tanker, man må reflektere en del og mange vil aldri finne denne harmonien som er resultatet av denne måten å tenke på. Når det er sagt så er det ufattelig frigjørende, f.eks en vanskelig samtale med sjefen er bare en samtale, man blir ikke forstyrret av konsekvensene.

Og så må jeg arrestere bokstenkingen til @haimon litt, som beskriver: "Mange forholdspersoner har kanskje hatt ein spanande og relativt promiskuøs liv då dei var mellom 20 og 30 år. Så fann dei plutseleg ut at livet som singel var tomt og meiningslaust, og at korte seksuelle relasjoner ikkje gav dei nokon ting, så dei ville gjere noko skikkeleg noko." - livet i et forhold har aldri vært kjedelig for meg, livet som singel har ikke nødvendigvis vært spennende heller. Jeg har aldri følt meg tom som singel - det er litt stereotypi i utsagnet her. Singel = spennende og forhold er det motsatte. LIVET er spennende, om du velger å ha det spennende, med eller uten følge.
Folk er også forskjellige, noen finner lykken i rus, mange partnere, jesus, avholdenhet - livets situasjon er ikke avgjørende om man er lykkelig eller ikke, altså har vi den makten uavhengig av hvordan livet egentlig er...

@Haimon, nå måtte jeg sjekke om du har barn, noe du ikke har. Jeg har barn, og de er en del av den grunnmuren, om noe alvorlig hadde skjedd med de, så hadde grunnmuren min fått en veldig sterk skade, som ingen kvinne kunne klart. Lykke er ikke en "av eller på"-funksjon, lykke er gradert, for å være lykkelig må man være over et visst nivå av lykke, denne er individuell. Det som definerer min grunnmur er i tilfeldig rekkefølge, mat, klær, et sted å bo, en jobb å gå til, at barna er friske og raske, at jeg har muligheter til å utvikle meg. Det å oppnå en lykketilstand som er helt uavhengig av ting som skjer i livet ditt er naivt av deg. Det er ikke feil av meg å si det i det hele tatt, for det er nøyaktig det som er riktig for meg. De tankene du har er nok riktig for deg, men det fremstår fortsatt litt umodne, du kommer nok frem til en mer moderat tankegang etterhvert for det er dit du er på vei. Med litt mer erfaring på baken så vil du nok oppleve at synet ditt blir kraftig utfordret - det er da du får testet grunnmuren din om den holder, og den har jeg fått testet grundig, og den er mer solid enn noengang. Du har potensialet til å forandre liv på svært kort tid med måten du tenker på, men du må være ydmyk nok til å vite at en fasit for deg, er ikke den riktige for noen andre. Du klarer heller ikke å distansere deg fra følelser, og vil på et eller annet tidspunkt bli avhengig av en kvinne, eller en jobb, eller en inntekt, eller en trygghet... hvor mye kunne verden ha strippet fra deg før du slo ut armene og skrek hvorfor i magevrengende ulykksalighet? Jeg tror ikke du har opplevd at verden har strippet deg og det må du før du kan leve ut filosofien din helt, enten frivillig eller ved motgang. Men the force is strong within you young padawan. Bare ikke la filosofien lage en distanse mellom deg og livet du skal leve - for da er det fort gjort å gå på mange smeller.

Lykke er noe man opplever nå og da. Som kommer til en med ujevne mellomrom. Ordet lykke blir utrolig mye misbrukt. Det er ikke en vedvarende tilstand. Tilfredshet er et bedre ord å bruke etter min mening.

Ellers tror jeg det er viktig å "skale" av egoet mest mulig, og kjenne på det å leve i nuet, ikke tenke fremtid eller fortid, ikke materielle ting, sosial status eller lignende. Bare glemme tiden, og kjenne på den tilfredsheten og roen man finner om man fokuserer på nuet. Det er veldig nært opptil det jeg vil kalle lykke.

@Dag - du er inne på essensen her. Jeg mener personlig at lykke er et bevisst valg - jeg har funnet ut pilarene som skal til for at jeg skal være det jeg definerer som lykkelig - Nåtiden har alltid stor innflytelse og det å leve her og nå er absolutt helt essensielt. Så kan man spørre seg siden tilfredshet eller lykke, er en følelse for nåtiden, kan man da NÅ bestemme seg for å ha det bedre? Eller kan man konstantere at alt er på plass? Eller vil man bare flyte i nåtiden om alt er på plass? Jeg tror at om man har et bevisst forhold til sin egen lykke og har definert det som må være på plass, så er det først når DETTE mangler at man kan si at nå er jeg ulykkelig, men for min del er det så fundamentale ting som må mangle at det kan godt være en må ha hjelp for å bygge grunnmuren på nytt.

Men å leve for mye i fortiden kan føre til depresjoner, og for mye i fremtiden til angst.. så nåtiden er en viktig nøkkel ja. :) Og den har vi som regel kontroll over. Jeg mener også at NÅ kan man erkjenne at man er trist, uten at man definerer det som utilfredshet eller ulykke. Tvert om kan man være lykkelig og trist som bare det på en gang.

Synes du skiver endel bra, men for generaliserende og forenklende. Mulig du skriver ut fra hvordan du ser verden, men ikke presenter dét som oppleste og vedtatte fakta.

Jeg kjenner mange som har "pult" rundt, i kortere eller lengre perioder, vært en "player". Helt til de møter den ene de virkelig vil være med, gjør dét og har det flott. Trenger det være så mye mer komplisert enn det?

Er enig i at det å starte med å ha det godt med seg selv, er det beste utgangspunkt, uansett hva man ønsker, vil eller trenger. Men at det skal være et så stort poeng, og riktig, å ikke trenge noe, ser jeg ikke. Alle trenger noe, og jeg ser ikke noe galt i det. Det er helt naturlig, og sunt tror jeg. Med mindre en blir desperat, og mister seg selv i jakten på ett eller annet.

""Jeg er lykkelig i grunnmuren, ei dame kan øke den lykkefølelsen, men aldri senke den" Dette er feil. Det same med barn."

Beklager, men dette er generaliserende vas. Dette er forskjellig for alle, og du kan ikke fastslå at dette er feil, som et ubestridelig fakta. Jeg vil si at om man har det bra med seg selv, har man det beste utgangspunket. Om man da er heldig og finner ting som gjør en glad, det kan være drømmejobben, fin bolig, eller det de fleste mennesker av natur drømmer om, den ene spesielle og dele det hele med, klart at man da kan øke lykkefølelsen! Og om man har det aldri så bra med seg selv, kan man bli "knust", iallefall for en periode, av å gå på en følelsesmessig smell, bli forlatt av den man elsker osv.
Og det er klart at barn, i de aller fleste tilfeller, er en berikelse. Og det er klart at om man skulle miste et barn, så er nok dette noe av det verste som kan skje ett menneske. Så jeg synes det blir helt feil å si at barn eller dame (kjærlighet) ikke kan øke eller senke lykkefølelsen.

Hvorfor søker vi alle (nesten iallefall) det samme? Hvorfor går vi på smell etter smell, og allikevel drømmer videre om det samme? Jeg ser på kjærlighet som en hvilken som helst stor investering. Det kan være riskikabelt, man risikerer å tape det man investerer, få hjertet knust, men vi vet at dersom vi finner det, er det akk, så verdt det.

Viss folk lurer på noko så er det berre å stille spørsmål.

Ok, spørrerunde...
Hva er det du søker @Haimon?

bliss

Bliss? På sukkerforum?
Det sies at "ignorance is bliss", så du er kanskje kommet til rett sted :)

Hvor langt unna er du å oppnå det?

Haimon lever i skyene. Han mener han vil ende opp lykksalighet.

I hvor stor grad menen Haien han på nåværende tidspunkt er upåvirkelig av kvinns?
Og i hvor stor grad tror han dette i realiteten er mulig?
Det står så jævli mye oppi her at det var vanskelig å holde styr på alt.

En av Hai(mons) ideelle tilstander er muligens å bli uovervinnelig, sterkest, på toppen av næringskjeden. Derav navnet Haimon. Men en passiv stil, i hvert fall overfor kvinns har han sagt han har det, vil det nødvendigvis være på linje med "survival of the fitest"?

@ Mundilfare

Interessant å lese dine betraktninger (som vanlig). Spesielt dette:

"friheten jeg føler av å ha en stødig grunnmur gjør at jeg kan kjenne på en følelse, akseptere den og bli ferdig med det ..... denne måten å tenke på krever mye trening og kommer sjelden naturlig."

Kan du si noe mer konkret hvordan du har utført denne treningen og evt. om hvilke ressurser (f.eks. bøker el.l.) som har vært nyttige for deg i den prosessen?

For meg startet denne prosessen for ca 8 år siden. Jeg møtte via min jobb en coach med lang internasjonal erfaring. Han satte meg på et spor som jeg så på som veldig befriende. Det første som endret seg var mine lukkede mål som gjerne var fiksert på å nå en forfremmelse, f.eks hadde jeg mål den gangen om å bli avdelingsleder på avdelingen jeg jobbet på. Jeg endret målet mitt til å bli det beste mennesket og den beste lederen jeg kan bli. Det vil si at min utvikling er uavhengig av jobb og muligheter. Jeg leste en del tidligere, men da skjøt leseiveren fart. Har lest mye om filosofi, lykke, motivasjon, ledelse, selvledelse, psykologi m.m. Jeg har også aktivt reflektert ukentlig i lange perioder og skrevet side opp og ned med tanker. For meg ble det en reise som fikk meg til å skille mellom fakta og følelser. For meg er lykke f.eks fakta, og ikke en følelse. Lykke fører til tilfredshet. En bok som virkelig gjorde inntrykk på meg og som jeg har lest flere ganger er Are You Ready to Succeed? - av Srikumar Rao.

Ellers har jeg deltatt i mange forum sammen med mange dyktige coacher og psykologer fra hele verden og fått innblikk i både forskning og ideer fra mange gode tenkere.

Har lært meg å skille mellom hva som er viktig for meg og hva som er uviktig. Henger meg ikke opp i uvesentlige detaljer så lenge de store linjene er på plass. Det er egentlig ikke lett å konkretisere en sånn prosess i korte ord, og jeg kan snakke om dette temaet i timevis om du gir meg en tusj og en tavle.

Det handler litt om å vite hvordan hjernen fungerer, hva man har makt over, hva man kan endre, og hva man ønsker å endre. F.eks har alle mennesker en tendens til å tenke negative tanker. Da må man lage en mental prosess som skaper en "vakt" som analyserer de negative og "fengsler" de destruktive tankene, og beholder evt. konstruktive negative tanker. Hat f.eks er en følelse som skader kun meg selv, hvorfor skal jeg da bruke energi på å hate noe? Man kan også velge reakson på hendelser. F.eks om jeg sier du er teit, så er det opp til deg å bli såret, lei deg, le eller slå meg i trynet, eller egentlig drite i det, for disse negative følelsene skader kun deg.

Jeg vet ikke om jeg klarte å være så konkret, jeg skulle heller fått 45 minutter så kunne jeg snakket mye om dette. :) - Jeg konsenterer meg om å utvikle meg, hvor jeg havner bestemmer omverden. Så langt har det gitt meg positive overraskelser.

Tusen takk for informativt svar på spørsmålet mitt, Mundilfare, og jeg skal se nærmere på den boken av Rao som du nevner. Ha en fortsatt god helg!