Om å vere seg sjølv

Det store spørsmålet er ofte korleis få seg ein partner. Korleis skal ein oppføre seg for å få ein partner ? Skal ein forandre på seg ? Begynne å trene ? Etc etc.

I mine augo er det viktig at ein er seg sjølv og freister å leve opp til sine eigne verdiar. Ein bør freiste å leve eit spanande og interessant liv i eigne augo.

Eg får av og til inntrykk av at folk freister å gjere ting for å få seg ein kjærast. Til dømast byrje å trene for å bli meir attraktiv for å få seg ein kjærast. Gå med stor utrigning for å få seg ein kjærast. Bli observert saman med andre jenter slik at dei jentene du er interessert i trur at du er populær blant andre jenter slik at dei også då angiveleg skal falle for deg. Få seg kule og trendy klede som er populær blant det motsatte kjønn. Vere morosam og kvikk i replikken.

Eg har prøvd dette og eg trur det fort kan bli litt slitsamt. Viss du liker å gjere desse aktivitetane for sin eigen del bør du absolutt halde fram med å gjere dei, men viss du eigentleg ikkje gjer det så er det kanskje best å berre droppe det. Min innstilling er litt prega av det eg kaller Hobbs Choice: Take it or leave it - haldninga. Eg er som eg er, og eg liker å vise kven eg er så tidleg som mogleg til folk og så kan dei avgjere om dei har lyst å tilbringe tid med meg. Eg gjer elles dette både i vennskapelege settingar og romantiske settingar. Eg synes det er ein haldning som fungerer ganske bra.

Eg tenker at det å vere seg sjølv og det å vere ærleg overfor den andre kan vere ei gåve til den andre parten. Den andre parten er kanskje ikkje tiltrekt av deg, men han/ho vil uansett sette pris på din ærlegdom og rettframheit.

Så viss du er ein person som liker å sjå på fjernsyn, ete potetgull og spele playstation så er det kanskje best om du kommuniserer dette ganske kjapt til den personen du har på date. På den måten veit personen kven du er, og du vil utan tvil bli sett på som ein ærleg og modig person. Mitt inntrykk er at jenter sett pris på modige gutter. Å vere modig er skikkeleg turn-on. Strengt talt synes eg også at modige jenter også er veldig turn-on.

Det same tenker eg om alt. Lese bøker, trene, ha utdanning, høgde. Alt. Det er så mykje meir praktisk å berre vere ærleg. Gjer dei tinga du sett pris på i livet og så finn du ein partner som sett pris på deg for den du er.

NÅR SKAL EIN FORANDRE SEG ?

Eg synes den einaste grunnen til at du skal forandre deg er viss du føler at dette vil gjere livet ditt betre. Viss du er missnøg

med å vere overktig eller med å ha ein uelegant klesstil så bør du forandre den. Men ein gjer feil i å forvente at desse forandringane automatisk skal føre til at ein får seg ein partner. I mine augo gjer ein også feil i å prøve å forandre seg for å få ein partner.

Det ideelle i mine augo er å prøve å bygge seg eit så bra og interessant liv at ein partner vil vere ein bonus i tilværelsen.

Eg trur nokon mennesker kanskje kan ha ein tendens til å vere missnøgde med sine liv og så håpe at ein partner skal kome og fikse desse problema. Eg trur aldri dette kjem til å skje. Ja. Når forelskelsen pulserer i årene dine og du føler deg høg og ursårbar så er det klart at problemene dine ser ut som om dei har forsvunnet. Men etter ei stund når forelskelsen har gitt seg så vil verkeligheita melde seg og var du ikkje nøgd med deg sjølv og livet ditt før du fekk ein partner så vil du ganske sannsynleg kome ned på nesten same nivå no når forelskelsen første rus har gitt seg.

Det eg derimot synes er eit betre alternativ er å få til eit liv og ein person som ein er stolt og fornøgd med. Ein er stolt og fornøgd med seg sjølv og ser ingen grunn til å skjule noko for den ein er på date med. Så får det gå som det går med daten du føler iallefall at du er den beste utgåva av deg sjølv. Og det er kanskje det viktigaste.

Det er dette eg trur det betyr å vere seg sjølv.

Så sant, så sant.... :o)

Bra du er deg selv, men jeg forstod ikke et kvekk - orker heller ikke slå opp i nynorskordboka.

hå hå hå, du ANER ikke hvor mange ganger jeg har tatt den diskusjonen med meg selv og analysert og filosofert i alle mulige dimensjoner og retninger.

Mitt personlige problem...eller..ikke utfordring heller....faen, jeg klarer ikke å finne et bra norsk ord for det, men "perk" er det engelske ordet. Min "perk" er at jeg endrer personlighet i forhold til situasjoner som oppstår, mennesker jeg er sammen med, jobb vs fritid, hiphop venner vs house/techno-heads, eller emo's og rock/metal-heads. Jeg gjør ikke det primært for å passe inn, men mest fordi jeg er alle de tre tingene samtidig og jeg drar fram den siden i meg ved forskjellige anledninger. Siden jeg er en ganske så "open minded" person, så passer jeg inn i de fleste miljøer og atmosfærer.

Jeg tipper at de fleste definerer uttrykket "å være seg selv" som en bestemt personlighet med et bestemt sett av egenskaper. Derfor blir jeg utilpass og forvirret egentlig når folk snakker om å være seg selv. Når jeg er meg selv, så er jeg alt og alle samtidig. Jeg passer like godt inn i et bilentusiast miljø som jeg passer inn i konkuranseskyting miljø. Jeg rett og slett bare liker å være åpen for det meste, og være allsidig og fleksibel, og forsøke så godt jeg kan å ta alt på strak arm, jeg liker utfordringen. Det gir min personlighet flere lag, skaper dybde og gir meg erfaring fra flest mulig sider av mennesker.

Så til kjernen av min utfordring med å være meg selv på en date. Som Steinbukk så åpner jeg med at jeg pleier å være litt reservert og observerende, noe som kan av og til oppfattes som "skeptisk". Så får jeg en overfladisk følelse av "hvor" personen er og ser om "hvor" finnes en plass blandt mine lag. Hvis det finnes = tilpass meg selv til lik bølgelengde, hvis ikke = analyser og lær og se om jeg kan tilpasse meg. Jeg har dog en konkret kjerne av verdier som jeg setter en veldig høy pris på og min integritet i forhold til disse er "uknekkbar".

I'm fuckin' weird, I know.

@RPierce

Perk i personlig bruk er vel "god egenskap" - i jobbsammenheng brukes ordet ofte isteden for "bonus".

Selv bruker jeg ordet "perk" i begge sammenhenger - funker likesågreit.

Takk! :D

Å vere open-minded er jo også ein eigenskap. Finst også folk som ikkje er open-minded og som er meir lukka og som har bestemte oppfatninger om ting og som sjeldan skifter meining.

Du har jo eigentleg ikkje noko problem utifrå du skriv i ditt innlegg.

Du kan jo også berre seie at du er reservert og tilbakehalden i byrjinga og at nokon andre sikkert oppfatter deg som skeptisk.

Nokon jenter litt litt skeptiske menn, andre jenter liker menn som er på frå første sekund.

Så lenge ein er nøgd med seg sjølv og føler at ein lever eit alt i alt spanande liv så er det jo ingen grunn til å forandre på livet sitt.

Å snakke om forandring når du er 27 er litt meningsløst. Da hadde jeg fremdeles ti år igjen før forfall av betydning.

Forandring kommer enten du vil eller ikke. Og da får du finne ut om du skal akseptere det og innta glideflukt mot landing, eller om du skal flakse litt til.

@Halmon
Dette som du skriver om her tenkte jeg faktisk på etter at jeg leste det du skrev i den andre tråden. Jeg kjenner igjen dette presset både fra meg selv og fra flere av mine venninner. Vi har strevd så enormt med å bli det vi tror andre vil vi skal være.

I dag er vi heldigvis blitt mer reflektert rundt dette, og har innsett at det å være seg selv er best for alle. Og ikke minst, mindre slitsomt :) Selvfølgelig er det situasjoner hvor vi igjen føler dette, men, langt færre enn tidligere. Og ikke minst, hvis noen ikke menn liker oss som vi er, så er det faktisk ikke noe å sette seg ned å grine over, det finnes nok av de som gjør det ;)

Med dette som du har skrevet i bakhodet, så må jeg si at det var veldig koselig å sitte i byen å drikke kaffe i dag. Enormt mange sjarmerende menn, som jeg kanskje ikke hadde sett etter i går, fordi at man blir så blåst av fokuset på utseende her inne. Så ja, mer openminded og snart ferie, kunne ikke blitt bedre. Takk for litt rensing av fordommer :)

Samtidig som eg meiner at det er viktig å vere seg sjølv, så må ikkje dette " vere seg sjølv" vere ei unnskyldning for latskap.

Når det gjeld til dømes trening så må ein spørre seg sjølv: Er ein verkeleg fornøgd med å trene tre gonger i halvåret? Er ein fornøgd med å vere overvektig ? Er ein verkeleg fornøgd med å ete usunt når ein veit kva slags farer ein utsett seg for reint helsemessig ?

Det same med livet generelt. Går ein verkeleg for det ein drømmer om eller blir ein verande i den same jobben, og i den same venneflokken til tross for at ein ikkje trivast så veldig bra ?

I mine augo er det svært mange folk som ikkje realiserer draumane sine. Dei prater og dei ler og dei fniser og dei unnskylder seg og dei ler det bort og dei drikker det bort, men dei realiserer ikkje draumane sine.

Så det eg seier er: Gjer dei tinga du verkeleg vil. Ikkje gjer det som er lettvint og greitt nok. Gjer det som verkeleg krev noko av deg og som du inst inne drømmer om. Våg å drømme stort og flott. Men drøm ikkje stort og flott fordi du vil imponere andre. Drøm ikkje om six pack abs eller sprettrumpe fordi medlemmer av det motsatte kjønn liker dette. Gjer det for din eigen del.

Min mening er at alle mennesker kan gjøre endringer/justeringer for å bli den beste utgaven av seg selv, uten at det kommer på kant med hvem man "er".

Hvorfor man ofte ikke får svar? Man er ikke seg selv. Eller la meg omformulere: man har overhode ikke kontakt med seg selv...

Eller man er helt seg selv, men de som "merker sånt" er som regel ikke på nettet fordi de ikke gidder å lete etter nåla i høystakken her inne...

For noen er det en issue å være seg sjøl. For andre har det alltid falt seg naturlig.