Vanskelig dette her..

Jeg har nå forsøkt sukker en stund. Fra før har jeg kun hatt lange forhold (korteste på 2 år), og i samtlige har de gjensidige følelsene oppstått over tid. Jeg er kommet frem til at jeg stort sett har "draget" på jenter jeg i utgangspunktet ikke har noen romantisk interesse for. Det er gjerne bekjente/venninner hvor det over tid oppstår følelser basert i at vi etterhvert kjenner hverandre. Og det er jo et helt håpløst utgangspunkt her inne. Men jeg har prøvd. Jeg har gått ut med jenter hvor jeg ikke føler meg veldig tiltrukket av det ytre, men føler personligheten kunne matche. Og selvsagt jenter jeg føler meg fysisk tiltrukket av. Men det er så forbanna vanskelig. Jeg forelsker meg ikke lett, og det synes som at mange her inne stort sett har hatt kortere forhold og mener man vet fra første møte om dette er det rette eller ikke. (En stor selvmotsigelse spør du meg....) Jeg vet selvfølgelig noen ganger selv etter ett møte at her sitter det en som ikke er min type, men jeg er generelt av den oppfatning at (ekte) kjærlighet ved første blikk er en illusjon og at det tar litt tid å bli kjent med hverandre. Har kun blitt betatt av ei, og da blir jeg håpløs da jeg hater usikkerheten og kanskje fremstår som litt desperat når jeg prøver å finne ut hvor landet ligger. Hva tenker dere? Og er det noen her som er kommet fra et langvarig seriøst forhold der følelsene oppstod og vedvarte fra "første blikk"?? Hvor stor tiltrekning tenker dere bør være der for en date nummer to? Har jeg helt feil utgangspunkt, bør jeg bare ta hauger av førstedater og gå ut ifra at begge bare "vet" og oppfører seg deretter når alt stemmer. Redd for å bare løpe forbi en perfekt match jeg basert i de erfaringene jeg har....
(Og jeg snakker altså ikke om romantiske flørter som går over noen mnder...tips med utgangspunkt i dette er for meg helt uinteressant..) Nysjerrig.. Kjærligheten dukker vel oftest opp når man slutter å lete etter den.

Er to år et langt forhold nå? Apropos selvmotsigelser, lizzm.

På meg virker det som mange her inne mener det. Men jeg formulerte meg kanskje litt dårlig og burde kanskje skrevet "stort sett hatt lange forhold (korteste på 2 år)" De andre har vært 6 og 7 år lange samboerskap. Sorry, trodde det jeg egentlig ønsket andres meninger på kom sånn passe tydelig frem av innlegget mitt..

Forrige svar var til @lusa..
@Aquarius - du ser da ut til å være attraktiv selvom årene har flyttet deg fra ungdommen. De du falt pladask for, falt de pladask tilbake eller var din tilsynelatende store interesse avgjørende for at gjensidige følelser utviklet seg, tror du? (Haha, jeg spør siden mine to største kjærligheter snek seg inn i mitt hjerte i en kombinasjon av god kjemi og åpenbar interesse over tid fra deres side..)

Gikk ikke inn i mitt forrige forhold med kjærlighet ved første blikk, det vokste frem, men varte jo tydeligvis ikke helt ut, siden jeg er her ;) Og, jeg tror ikke på kjærlighet ved første blikk. Men, jeg tror på begeistring ved første blikk!

@Aqua-L: Jeg blir lett betatt i samme situasjon som du beskriver, men ofte gjelder "easy come-easy go". Det tar tid å bli kjent med noen, og på en date viser man seg gjerne fra sin aller beste side - og gleden over å møte noen der "kjemien" stemmer fra største stund gjør ihvertfall meg litt ukritisk.
Og sp.målet ditt; Hvis jeg ser på mine kompiser, så har deres ytre ingenting med hvor jeg glad jeg er i dem å gjøre. Det handler kun om interesser, verdier og å stille opp for hverandre. Selvom de alle er kjekkaser i mine øyne;) Nå er det jo mye jeg gjør med en kjæreste som jeg ikke finner på med bestekompisen, så det blir jo litt annerledes da.
I en ideell verden finner vi vel den vi trives best med, så er det jo veldig varierende hvor stor betydning det ytre/overfladiske har for at vi skal ha det bra...noen MÅ ha BMW, andre er lykkelige bare bilen ikke står på verksted.
Selv ønsker jeg nok litt av begge deler..men personlige egenskaper veier langt tyngre enn utseende..

@-smilet (og C) - godt sagt:)

@Aqua-L

Mye var bedre før i tiden. Uten å ha noen konkrete tall å henvise til, så tror jeg at man var litt mer aksepterende før i tiden, og man ga ikke opp ved første tegn til motbakke. Samtidig var det nok mange som ikke nødvendigvis var lykkelige heller, men man var litt stuck siden man hadde fått barn i ung alder og "måtte" gifte seg. Sånn var det bare.

I dag blir man dumpa for den minste filleting, man går lei, vil prøve noe nytt, og gjenbruk og resirkulering er veldig populært, så man leverer partneren sin på nærmeste gjenbrukstasjon eller fretexkontainer, og går videre og later som ikke noe på jakt etter nye eventyr.

Så kan man jo undres, om den moderne eller gamle måten er den beste. Selv tror jeg en mellomting hadde vært fint :p

Jeg er tydeligvis sent ute, min niese mente at jeg er 100 år, så nå ser det mørkt ut for meg gitt.. hehehe :)

Jeg har også noe å dele. En opplevelse som nok har fått meg til å tenke litt på dette nettdatingsgreiene. Jeg er en av de sikkert mange som har mye mer draget i det virkelige liv enn på nettet. Jeg har fått et par venninner til å se på profilen min og bildene mine og fått tilbakemelding på at det ser bra ut, men har uansett ikke noe særlig hell her. Ikke det at jeg ikke får en og annen førstemelding, men det er langt mellom de som i det hele tatt ser det minste interessante ut. Jeg får også nesten aldri svar på de meldingene jeg sender, maks på 1 av 20 eller noe slikt, og selv der dør ofte pratet vekk veldig fort og jeg sitter igjen med et inntrykk av at de som svarte ofte bare var jenter som satt og kjedet seg en kveld, men egentlig ikke var interesserte. På reiser, på fester, på seminarer og til og med på offentlige steder som flyplasser og kafeer sjekker jeg imidlertid både titt og ofte jenter, og jeg kan knapt huske en kveld jeg jeg gikk hjem fra en bytur uten i det minste å ha klina litt med en søt jente og fått nummeret hennes. Uten at jeg går særlig mye på byen, da jeg egentlig ikke er ute etter å møte jenter der og kun en gang i blant går ut for å møte venner og ta et par glass. Likevel ender jeg somregel opp med å ha sjekket opp en eller annen jente i løpet av kvelden, og dette er nesten alltid jenter som er betydelig penere og mer attraktive enn de jeg klarer å møte på nettet. Konkurransen her er nok ganske enkel for hard for en som verken er spesielt høy eller mørk, og heller ikke ser ut som en gresk gud, men som stort sett i stedet drar damer med humor, sjarm og selvtillit.

(forts.)

Anyway, nok om det. For det jeg jo har innsett er at dette gjelder for en god del jenter også. For en liten stund siden møtte jeg nemlig en jente på en fest som JEG avviste her på Sukker for under et år siden, og vi kjente begge igjen hverandre. Heldigvis ga jeg henne faktisk en høflig avvisning med en grei grunn den gangen, noe som hun aksepterte (vi har snakket om det etterpå nå), og ikke bare en kald og avvisende skulder. For jeg også pleier vanligvis bare å ignorere de jeg ikke er interessert i her, slik jeg etter hvert har lært av jentene at det skal gjøres (skrev alltid høflig avslag til å begynne med, men opplevde jo som de fleste andre gang på gang at jentene bare ikke svarte så begynte å gjøre det samme selv). Og hun jeg avviste den gangen har faktisk vist seg å være en riktig søt og flott jente, og godt på vei til å bli enten en venn eller noe mer. Jeg vet ikke helt hvilken av delene enda, skjønt vi endte opp med å ha spontan sex i helgen nå – edrue – etter bare å ha møttes på et arrangement. Det bare skjedde. Uansett, jeg innser jo at jeg ikke burde ha avvist henne den gangen for snart et år siden, det var en feilvurdering, og at kan vel bare være glad for at jeg faktisk gjorde det på en grei måte slik at hun ikke bar nag da vi faktisk senere møttes likevel.

@Aqua
Hehe, så det er håp da, unge eller ei ;)
Heldigvis, så stresser jeg ikke :) Det tror jeg ikke er noe fordel for å si det slik..

Tja altså ja jeg har vært i lange forhold som var sånn full klaff fra første blikk opplegg. Det lengste i 6 år og de andre i et par mnd. Men har og vært i forhold der det først ikke var så stor fysisk tiltrekning, men bra personlighet sånn at personen "vokste" på deg. Det har vart fra par mnd til 1 år det lengste. Så jeg tror vell egentlig ikke det er noen fasit. Jeg har og prøvd som du og møte folk igjen hvis det bare var vennskapelig kjemi i utganspunktet. Men da føler jeg at jeg fort setter ned for da tar den andre personen fortere av enn meg. Forståelig nok. Så den der hvor man har samme vennekrets og "vokser" på hverandre er jo mere sannsynlig da. Hadde et sånt forhold og men da var det instant tiltrekning, vi var bare for sjenerte begge to til å gjøre noe. Men etterhvert som vi stadig møttes pga samme vennegjeng så ble det full fyr til slutt ;) Enkelt sagt det fins ingen fasit i kjærlighet :)