Storby VS Bygd/ mindre sted

Hei alle sammen! :-)

Jeg kommer fra en mindre by, bor på bygda (rett tenfor byen) og trives med det.

Av en eller annen grunn er jeg skeptisk til å innlede noe med f.eks. oslojenter. Tror kanskje de er litt for urbane for meg...? Er kanskje litt redd for at denne urbaniteten ikke vil passe inn i lengden. For the record.....jeg tar fint en tur ut iblant, syns også kafetur og kino er digg av og til! ;-)

Vet ikke helt hvor denne "følelsen" kommer fra, sikkert en litt teit fordom......men finnes det jenter her inne som foretrekker å bo landlig?
Hva mener dere om forskjeller mellom by og bygd?

jeg vil:-)
og tror nok de fleste er åpen for å bo på landet/landlig,bare man treffer den rette.

Ok! :-) Jeg tenker kanskje at noen vil føle at det begrenser "tilbudene" en del....både med tanke på avstand til saker og ting, venner osv.? For min del er jeg vant til å bruke bilen litt. :-)

Interessant problemstilling, dette her. La meg anbefale "Grabben i graven brevid", en svensk film (komedie/drama/romantikk) som tar for seg denne tematikken.

Hehe.....thanx bjarme! Den skal jeg jammen se! :-)

noen vil helt sikkert føle at det begrenser dem, og ønsker ikke i utgangspunktet å bo på landet. Jeg vet ihvertfall med meg selv, at sånn helt i utgangspunktet, så ønsker jeg ikke å bo ett sted der jeg ikke kan få vært med på mine hobbyer, og ikke minst der jeg er avhengig av bil.

men jeg vil tro mange synes det er en deilig tanke også, det er så mange forskjellige grunner til at folk bor i oslo, og ikke alle er så urbane at de ikke ville klart noe annet.

så, du finner nok begge deler, og det er mye man endrer oppfatning om den dagen man treffer den rette. Selv ser jeg at jeg ikke egentlig ønsker å flytte vekk fra muligheten, hobbyene og vennene mine i oslo, men treffer jeg mannen i mitt liv og han bor ett annet sted, så får vi jo bare se hva som skjer. Om du skjønner.

Blir det ett forhold av det, så må begge inngå kompromisser og tilpasse seg uansett, slik er det bare.

Jeg skjønner tankegangen din Pappa1. Vi er vel alle i større eller mindre grad litt skeptiske eller i allefall har en del tanker om det å innlede forhold til noen som har veldig anderledes bakgrunn enn seg selv.
Er selv vokst opp langt ute på landet på Vestlandet, men har gradvis med årene blitt mer og mer urbanisert.
Jeg kunne selv ikke tenke meg å flytte tilbake igjen så langt utenfor allfarvei.

Bor nå i Oslo, og stortrives med akkurat nå, i den situasjonen jeg er. Men jeg ser ikke for meg å bli her for alltid.
Jeg ønsker ikke at min sønn skal vokse opp i en bygård her, men ser for meg å komme meg ut av byen igjen innen noen år.
Drømmen er vel et hus eller i allefall et rekkehus på et mindre sted utenfor Oslo, men alikevel ikke lenge unna enn at man lett kan sette seg i bilen, tog eller buss, når man måtte ønske og ha behov for det, og benytte seg av de tilbudene man finner rundt her.

@ Mamma1

Skjønner hva du mener! :-) Og jeg vil heller ikke at min sønn skal vokse opp i en bygård. En annen av grunnene til at jeg ikke er flyttbar er at jeg har drømmestedet som har vært i familien i 5 generasjoner. Den er 1 time fra oslo og 10 min fra tog.
Så det beste er nok å finne noen med ca samme bakgrunn ja, men så er det disse søte oslojentene
som vil bli kjent da, he he....... :-D

@ alih

Er enig i at man endrer en del oppfatninger når man faller for noen. Og ja, det må jo være både gi og ta i et forhold!
Så jeg begrenser nok kanskje mine muligheter ved å bli her jeg er....?

Tusen takk for innspill! :-)

Pappa1:

Jeg er en voksen "jente" midt i Oslo og kunne godt tenke meg å bo landlig selv om jeg er ganske urbanisert. Gjerne landlig men ikke i type bittelite tettsted. Jeg er absolutt flyttbar, men etter litt erfaring så vet jeg at jeg skygger banen dersom mannen er for knyttet til huset han bor i. Da blir det ingen mulighet for å komme fram til felles løsninger for hvordan man ønsker å bo uansett hvor man skal bo.

Litt nysgjerrig nå... hvor stor frihet ville du gitt en samboer til å gjøre om ditt drømmested til et sted som også kan være hennes drømmested?

Vel, de søte oslojentene som tar kontakt med deg, vet vel utifra profilen din at du ikke bor i oslo, så da er det jo ikke noe problem?

det helt sikkert nok oslojenter som er flyttbare, så det at du begrenser dine muligheter, vel, kanskje, men det betyr ikke at det er fei at du er der du er. Det er jo ikke flest mulig du trenger å finne, men den ene som er rett. ;)

og det s er inne på, er viktig!

å skulle flytte inn i ditt drømmehjem, KAN være vanskelig, for det skal jo være drømmehjemmet til kjæresten din også.

@ juni / alih

interessant problemstilling! Jeg skjønner greia med at man ønsker å skape et felles hjem. I mitt tilfelle ville bosted være noe ei jente valgte å godta, forhåpentligvis fordi hun likte seg her. men jeg ville selvfølgelig
gi henne frihet til å forme stedet!
Det handler jo om å skape trivsel og et sted for felles "nytelse" og utvikling. Om hun ønsker å bygge til eller gjøre om så er jo det selvfølgelig åpent for diskusjon! :-) Vil hun ha hest eller en annen plasskrevende hobby så ville jeg jo støtte og hjelpe til med å få til det og. Det handler jo om at jeg ønsker at jenta mi skal trives og ha et godt liv med meg. :-)

Og ja, alih.....jeg trenger bare ei! ;-)

Videre planer legger man jo sammen...ikke sant?

Pappa1:

njaa... du skal ikke bare gi henne frihet til det, du skal inderlig _ønske_ at hun setter preg på ditt hus som har vært i din familie over 5 generasjoner.
Når hun flytter inn... er det du eller dere som eier huset da? Jeg antar at du vil lage en klausul som sier at huset er bare ditt dersom det blir brudd mellom dere?

Kjenner jeg blir litt engasjert nå, litt bitchy lissom ;-) håper du er klar over hva du forventer av hun som skal bli din kjæreste/samboer?

... men dette blir jo et annet tema enn det du startet tråden med, så kanskje jeg bare skal la andre engasjere seg og tie still selv ;-)

Hehe....lukter jeg at du har vært oppi en sånn situasjon før juni? :-D

Selvfølgelig ønsker jeg det!
Eierforhold er selvfølgelig noe som kommer opp etterhvert. Sånt må man ha en ryddig avtale på FØR ting blir vanskelig, helst før man flytter sammen! Jeg syns jo det ville være rart hvis, etter et evt brudd, jenta vil sitte igjen med denne plassen da. Da er det nok mere vanlig med takst og økonomisk kompensasjon til den som flytter ut. Mange mulige scenarier her egentlig.

Er jeg helt på viddene her?

Men....litt på siden av tråden ja. :-)

Jeg bor midt i mellom og stortrives med det ... bor i et bolgfelt med skogen som nærmeste nabo .. glad i naturen og derfor et "must" og ha den i nærheten .
Men bor så sentralt så det tar meg 25 min og komme meg inn til oslo u/ bil. (15 min med bil)
Så dette er perfekt for meg og mitt barn.

Jeg er flyttbar ,men vil ikke bo midt i byen eller for lagt ut på landet ... hehehe :o)

Ser den Bunny! ;-) Du har funnet et perfekt sted du! :-) Og svært sentralt iforhold til Oslo da.

Byen/kommunen min har vel ca 25000 innbyggere med smått og stort. Men det er jo lilleputt i forhold til Oslo! ;-)

Pappa1:
Du luktet riktig :-D

Men jeg kom ikke lenger enn tastekontakt med de to det gjaldt, jeg klarte aldri å se for meg for meg at jeg egentlig var velkommen med mine egne ting uansett, siden framtidsutsiktene deres var så knyttet til stedet de bodde på, og at de bare ville ha en kjæreste/sambo/kone som kunne gjøre det hele komplett :-)

...men synes ikke du er på viddene, nei .-)

Jeg bor omtrent som Bunny over her i avstand til Oslo sentrum. Kunne ikke tenke meg å bo midt i byen igjen.
Her er det grønt og rolige omgivelser. Barna kan gå rett ut i et lite trafikert boligfelt, og det er 3 min å gå rett ut i skogen. Fantastisk sted å bo. Men ja, flyttbar om det skulle gagne alle.

Har tenkt samme tanker som deg angående de man skriver med. Nå har jeg nesten bare snakket med Oslo gutter alikevel. Det blir for meg bare detaljer å henge seg opp i, i starten av en bli-kjent fase. Kjærligheten har ingen grenser! :) Alt ordner seg (tenker nå jeg iaf! :))

Og vedrørende det huset ditt... Hmm, litt av en problemstilling siden det er familiehjemmet ditt. På den andre side så tar hun vel deg og hjemmet ditt om hjertet banker. Synes du skriver greit mtp fordeling om det skulle skjære seg.

@ Nea30

Ja, det er ikke det første jeg tar opp heller! :-) Men jeg prøver jo å tolke de jeg snakker med, og hva slags liv de ønsker seg i framtida.
Ang huset mitt så er det et småbruk med mye historie knyttet til det. Samt at det i mine øyne er et nydelig sted å vokse opp. :-)

Takker igjen for interessante innspill! :-)

Tenker litt på det juni skrev om å gjøre om på huset og eventuell felleseie! Hvordan er det med dere byjentene da? Hvis gutta flytter fra landet og inn i deres urbane 2 romsleilighet! Hva tenker du om at mannen vil forandre leiligheten din, legge skipsgulv og endre på farger og den slags? Putte inn sine saker og ting og verktøy! Så er det jo dette med felleseie da, vil du dele leiligheten din med mannen du velger?

Må jo tenke litt frem og tilbake ved denne typen argumentasjon vettu;)

Gjøgleren: han kan få lov til å gjøre _akkurat_ hva han vil med min 30 kvm store leilighet, absolutt hva han vil, jeg kan gi han fullstendig fritt spillerom. Og om han vil være med på å eie den så er han hjertelig velkommen :-D

eh... men kanskje hadde det vært greiere å gå sammen om å finne en litt større leilighet??

Flott gest juni:) Trodde slikt var vanskelig å akseptere for begge kjønn! Fordelen med et stort hus da er jo at han eller hun kan la motparten innrede sitt eget rom;)

Til TS vil jeg bare si, du bor jo perfekt til mange vil nok syns det er helt topp å bo i et fint hus med hage såpass nært byen! Men det dette i høyere grad handler om er faktisk en krise for distriktene! Kvinnene strømmer til sentrale strøk og karene blir igjen noe som skaper ubalanse og mange ender som innbitte gammelungkarer med vissheten om at det ikke finnes noe tilbud som frister kvinnene til å bli. Det er en del av utviklingen og veien mot det moderne samfunnet! Jeg tror kanskje dette igjen vil føre til problemer i tid ettersom det faktisk er i distriktene industrien og ressursene finnes! Vi trenger råvarer. Hvis du vil opprettholde liv i bygda di og har problem med å finne ei som vil bo på landet er mitt råd til deg å søke til utlandet. Mange ungkarer fra småstedene rundt om finner seg kone fra østen og Asia, finnes mange bondetupper der ute som ser på det som å ha vunnet i det store lotteriet og som syns at bygda med sine fine hus og hager er for slott å regne.. Men pass på om du skulle nøyes med å gå til det skrittet, du risikerer å importere en gold-digger som bare er ute etter statsborgerskap og som etter et par års ekteskap vil ruinere deg.

Jeg er selv oppvokst i ei bygd vestpå og syns det er trist at det ender opp slik. Helvetes byene, hvorfor er det så attraktivt å bo i asfaltjungelen med smog som gir lunge-emfysem? Er det så om å gjøre med kafeer, kulturliv og shoppingsentre?

Jeg forstår det ikke!

En svært aktuell tråd dette!

Her er et par momenter til, litt på siden riktignok.

Et aspekt som gjerne kan medfølge diskusjonen,er barn!

I dagens samfunn, ser vistadig oftere at den "moderne" familie består av DEG, MEG, DINE, MINE, VÅRE! (I min verden blir det deg, meg, våre, våre og våre......hopper elegant over betegnelsen STE foran barn)
Så om man har barn, er ofte avstanden en er villig til å flytte over, begrenset.
Det er jo i de fleste(!?) tilfeller 2 om å få barn da, og da må hensynet tas til at de gjerne har behov for både mammaen og pappaen boende noenlunde i nærheten av hverandre......praktiske årsaker også, barnehage, skole, venner osv.

Her kan kanskje by møte land, så sant de som har falt for hverandre bor ok nært hverandre. Men allikevel, en bor landlig, den andre i by. Da kan sikkert det mest naturlige være at begge flytter mot hverandre, slå seg ned i f.eks et semisentralt område, der det er like langt til brosteinen, som til fiskevannet.
Ser viktigheten i å skape et hjem SAMMEN, fra bunnen av. En slik storfamilie som mange her inne garantert vil havne i, krever også PLASS. Mange soverom, stort kjøkkenbord osv.

For meg faller da en leilighet i byen litt i verdi, siden et hus med endel kvadrat litt mer landlig plassert gir mer kvadrat for pengene. Stikkord plassbehov.
Men selvfølgelig, faller det seg etterhvert naturlig at den ene flytter inn til den andre, er intet bedre enn det antar jeg:-)

Så pappa1.....don't give up!
Uansett, alt dreier seg jo om god mix av samarbeid, prioriteringer, ønsker og respekt for hverandres syn.....for å danne en herlig versjon av denne storfamilien jeg har nevnt.

Så kanskje storby VS bygd, i mange tilfeller kan utvikles til å gjenspeile ole brumm, de med pose og sekk....
.....ja takk! Begge deler:-)

@ agusta72

Veldig flott innlegg! Det er et utrolig viktig element du nevner der. For meg er hensynet til barn og at de har det bra, og at avstanden mellom barn og far ikke blir for stor så de mister muligheten til det samværet de har idag viktigere enn det meste.
Og, med en potensiell fremtidig storfamilie, så er jo helt klart litt mer plass også et viktig element for mange av oss.
Ole Brum har jeg forresten stor sans for. ;-)

Jeg bor på landet, og har til og med innlagt strøm, og vannklosett. Det er mulig å handle dagligvarer i nærheten, og jeg har en gang i blant observert busser som går forbi her i nærheten. Noen ganger stopper de. Da har jeg sett at noen av dem står det Oslo på. Så jeg velger å kalle meg urban! ;-)

Det som vel kan være vesentlig, ihvertfall slik jeg ser det, er om det er enkelt å komme seg til og fra mer urbane steder.
Siden jeg ikke har bil/lappen, så ville jeg ikke flyttet ett sted som var så landlig at det gikk buss en sjelden gang i blant, aldri på søndager... hadde det derimot vært enkelt og greit å komme seg til og fra, både til jobb og hobbyer/vennebesøk, så hadde det ikke vært noe problem å flytte seg litt ut av sentrum.

Tror egentlig mange vil ha det litt slik Bunny og Nea sier jeg, landlig men sentralt.

og ang problemstillingen augsta72 tar opp, som er vesentlig og som vel mange kommer borti ja, så vil jeg si at dersom jeg møtte en mann med barn fra før (noe som er meget sannsynelig), så ville jeg sett på det som en naturlig sak at det var meg som ble å flytte på meg. En far som flytter vekk fra sine barn, for å være nærmere meg, ville fått noen stjerner minus i boka.
Har begge barn derimot, så vil nok det å finne noe midt i mellom være greiere ja, da må man finne ett sted som ikke blir for vanskelig for noen av barna og deres andre foreldre.

Og, skulle jeg flyttet inn i barndomshjemmet til en herre, som har vært i familien i mange generasjoner, så ville jeg ALDRI regnet med at jeg ved ett brudd, skulle ha noe rett til å sitte med halve eiendommen. Arv bør tilfalle den som arver det. Det økonomiske må man finne en måte å løse rett og slett.

hehehehehe morsomt ,Mænn..

augusta 72...
Du skriver at du fint hopper over STE i i sammenheng med barn ... men jeg ser jo du er åpen for å treffe aleneforeldre ... har jeg missforstått noe???Bare lurer

Selv om man har unger vil jeg ikke si at det å flytte på seg er helt håpløst ... det er utolig hva man for til for "den rette".
Spesielt om barn er så store at de kan reise selv . :o)

@ Bunny
Han mener at dine og mine og våre barn alle skal være likestilt, og sees på som våre. :-)
En flott tanke, som jeg stiller meg bak. Alle barn i samme familie, eller stor-familie bør ha samme rettigheter og bli likestilt, uansett hvem som er biologisk mamma eller pappa.
Har selv en sønn som har en bror som ikke har meg som mamma. De har aldri vært "halvbrødre", men brødre. Akkurat som jeg aldri ble hans ste-mamma, men mer en reserve- eller bonus-mamma for han den tiden jeg og pappan hans bodde sammen.

ok.. my mistake :o)Og helt enig ...

@Bunny
@Mamma1

...da slapp jeg å forklare den videre:-)

Men må også bemerke, at det finnes bare EN pappa, og EN mamma. Ikke erstatte, men være et godt supplement er hva jeg vil hige etter!

tjihi, da kan det fort bli mange foreldre innvolvert, om man fjerner begrepet ste foran barn, hva om far har barn med 3 forskjellig kvinner og mor også har det:) Alle foreldre skriker i munnen på hverandre: Men dette er MIIIIN UNGE!! Risikerer amper stemning her;)

Selvfølgelig finnes det bare enmamma og en pappa for hvert barn.
Men det er jo ingen hindring for at man kan være en stor familie alikevel. :-)

@ Slayer

Da bor vi nok ganske "likt" vil jeg tro! Jeg bor ikke "der ingen kunne tru at nokon kunne bu" ! :-)
Det er ikke 10 min til Oslo, men 10 min til alle de kjente kleskjedene i distriktets største handlesenter, til kafeer, kino og masse andre tilbud i byen vår.

Det med barn er selvfølgelig også et tema! Det er godt å lese så mye fornuft blant medlemmene her.
Jeg har selv et barn, og sjansen for å finne noen med barn selv er vel stor vil jeg tro. Og da kommer jo denne "hvem flytter" problematikken inn i bildet. Vil tro at om man virkelig skyter gullfuglen så finner man ut av ting.
Husk at barna vokser og ting utvikler og forandrer seg. Det som ikke er naturlig nå kan kanskje bli det på sikt. :-)

@pappa1

Da tror jeg at jeg vet hvor du bor, hehe :-). Det er ikke akkurat grisegrendt strøk det!

Ellers så er jeg enig med Alih angående arv og fordeling, og Augustas flotte synspunkter om barn.
Det kalles vel ubetinget kjærlighet ;).

@ Nea30:

Iiiiiiiikk...........er jeg avslørt?? Hehehe.......neida, syns ikke det er så grisgrendt her jeg heller! :-)

Jeg syns som sagt også det var mange flotte synspunkter her! Kom mye bra ut av denne tråden! Takk alle sammen! :-)

@ agusta72 og Mamma1:

Ole Brum filosofien er fin den, når den kan gagne alle i en sånn setting. Barna er tross alt viktigst! :-)
Forøvrig er Kardemommeloven min religion. :-)

By og land, hand i hand...
Et godt partiprogram som også bør gjelde 'par-partiet'!