Kjærlighet, hva er det egentlig?

Elsk meg mest når jeg fortjener det minst,
for det er da trenger jeg kjærligheten din mest...

Er det din selviske elsk-meg kommando?

Nei, når du fortjener det minst, så er det fordi du har vært ufin eller slem, og da er du mest sannsynlig ikke mottagelig for det heller.

Jeg bare lurer på om dere skjønner... det ser ikke ut så lenge...

Kjærligheten selv er alltid en gave både til den som elsker og den som blir elsket. Det er bare når begge tar imot den og kan gi seg uselvisk hen til det personlige møtet mellom jeg og du, uten frykt, nakent og ærlig, at kjærligheten blir virkelig.

Stemmer det (eller eller er det feil) at den "universelle kjærligheten" (nedenfor) er den mest usynlige eller minst synlige eller mest fraværende eller minst fremtredende her på nettet? Jeg vet ikke om du - tt - syntes jeg sporet av fra innledningen din på "snill"-tråden? Jeg strekker temaet til det ytterste......til der vi alltid kan prøve å komme nærmere, for vi er hinsides langt fra. Jeg klarer ikke selv å elske mine fiender. Men jeg har en fornemmelse av at det er rett mål. Ikke å elske de gale handlingene, heller ikke glemme dem, men å ta imot hvis man blir bedt om tilgivelse. (Fra en som virkelig mener det.) Man kan prøve å være bevisst seg selv når det flommer over av (berettigede) hat-følelser. Og ta tiden til hjelp.
- - - - - - - - - -
Dette sto sist:
Noe som er med på å skape de vanskeligste misforståelser folk imellom på forumet (og hvor som helst ellers i verden) er enkeltindividenes fornemmelser av hva ekte snillhet ( eller kjærlighet) er.
-Familiær-, vennskapelig-, bekjentskaps-kjærlighet.
-Erotisk-, forelskelses-kjærlighet.
-Universell, mere "abstrakt" altomfattende kjærlighet.
Disse tre forskjellige formene blir kaotisk surret rundt av oss. Og ved mangel på almenbrukte ord for disse særegne betydningene oppstår det kaos og forviklinger. (Dette er selvsagt bare èn side av saken, men ikke uvesentlig.)
Det ser ut som den romantiske form dyrkes sterkest hos oss idag. Jeg har inntrykk av at den familiære / vennskapelige bekjentskapsformen ligger lengre nede. Med unntak av barn til foreldre. Der tror jeg bittesmå barn befinner seg i det universelle. Klart de i en viss forstand elsker mor høyest, og "mor" som person finnes heller ikke. "Mor" er tryggheten; universet.

Før i tiden skulle man elske sin neste som seg selv. I dagens selvsentrerte verden handler alt bare om å elske seg selv og seg selv og deretter seg selv.

@søker

Husket du "seg selv" blant tingene man skal elske?

Ser sånt ut, @søker

Hvordan klarte vi å komme så langt fra... seg selv...

Å-ja... nå så jeg det...

Det som er dumt med sukker og forumet osv er at vi alle om hverandre er eksempler på "de voksne" i Den Lille Prinsen.

Javisst; det finnes masse unntak, men generelt forstår vi mindre av hverandre enn vi skjønner.

Nei sorry, hehe, dette ble litt pessimistisk. Mente ikke å svartmale altså.

@tresnitt, vi bare vil ikke forstå og ikke skjønne heller. Fordi hvis man skjønner noe eller forstå så bør man ta stilling eller ansvar, ikke sant? Mye enklere er IKKE forstå.

Elsk meg mest når jeg fortjener det minst,
for det er da trenger jeg kjærligheten din mest...

Som den kjærligheten jeg har til mine barn, mine foreldre, min søster eller mine beste venner.. Ja, ting kan skje som ikke alltid er bra, men med den ubetingede kjærligheten til de, til livet og evnen jeg har til å tilgi/ forstå andre så vil jeg alltid være der for dem....selv når de fortjener det minst.
Hadde jeg funnet en mann så hadde han også fått akkurat det samme :-)

Håper, @Gullhår du finner en mann som fortjener deg og din kjærlighet og at det skjer snart :)

Det var hyggelig å lese :-)
Når tiden er inne så dukker han opp ;-)

00:31
Like vakre ord som smilet ditt, Gullhår. Lykke til.

Det er noe man eventuelt har inni seg som man velger å dele, noe som vokser jo mer næring det får - og som gir gjenklang hos andre som er det samme.

De fleste som har tenåringer i hus kan ha trådstarter sitt ordtak i minne. De er ikke alltid like enkel å elske, men det er her de trenger det mest. Ellers så ser jeg ordtaket som et verktøy for å ta med seg inn i et langt forhold. Man har ikke bare glansdager, og opplever at kjærlighetskurven synker i en dal. Omsider vil kurven stige igjen (forhåpentligvis) og man opplever en høyde i forholdet som ikke har vært der før.

@søker

Ja, det med å elske seg selv og kun seg selv er i prinsippet et rent profittspørsmål.
De som elsker seg selv når de selv fortjener det minst, har neppe noen andre i livet som kan elske dem.

Det skrev jeg ikke.

Kjærlighet er hjernekjemi, som alt annet av følelser, dog en del sterkere enn det meste.

See me with your heart,not with your eyes...then,you'll see the love in me....

Jeg har ikke mistet troen på kjærlighet, selvom kjærlighet bringer både rose skyer...og regn skyer. Så har jeg håp om å finne den eneste ene,som elsker meg like mye som jeg elsker han.

Kjærlighet finnes jo i så mange form, kjærlighet for familien og venner. Og kjærlighet for medmennesker.

Jeg har blitt fortalt at jeg har et stor hjerte,noe som stemme veldig godt med hvem jeg er.

Men det som TS nevne, å elsker den personen når de trenger det minst. Å si at du virkelig elsker en person,så skal du også elsker den personen,når de vise den verste siden av seg selv. å være en venn,samtalepartner,en skulder og elsker. Det er det,som er kjærlighet for meg. Kjærlighet uten grenser.