Barn???

Jeg har gjennom hele livet tatt det som en selfølge at jeg en dag skulle ha barn. Men etter jeg fylte 30 har jeg egentlig blitt mer og mer i tvil om jeg egentlig ønsker det. Kanskje er det fordi jeg har vært singel ganske lenge som gjør at dette med barn virker så fjernt. Men jeg lurer også på om det er fordi at det å få barn er "normen" at jeg før i tiden ville ha barn...

Hvordan er det med deg, har du noen gang tvilt på at du vil ha barn? Er det et møst at du en gang får barn? Og hva er grunnen til at du (ikke) vil ha barn? Ser du på folk uten barn (og som ikke vil ha barn) som litt rare? Skriv gjerne hva du vil om temaet!

Jeg har vell omtrent ønsket meg egne barn fra jeg selv var barn..var en ivrig barnevakt opp igjennom og har jobbet mye med barn videre i livet. Fant min store kjærlighet som 16 åring og vi ble fort enig om at vi gledet oss til å få barn sammen etter 2 års samboerskap så fant vi ut at vi skulle skaffe et lite kjærlighetsbarn. Han tjente godt med penger og vi hadde bygd oss eget hus. Var en lykkelig liten familie et par år så tok kjærligheten slutt. Jr var virkelig ønsket av begge og det syns jeg det er viktig at han vet senere i livet også. Elsker den lille tassen over alt på jord.

Alikevell skal jeg ikke ha flere barn, fordi det ville føles feil for meg å ha en ny mann å ha barn med. Om en eventuelt fremtidig ny mann har egne barn, så er det bare hyggelig :)

Ser vell ikke på de som ikke har barn eller ikke har det som rare, er jo ikke alle som kan få barn heller. Men for meg har jeg alltid vist at det var det jeg ønsket meg i livet, min egen lille familie. Nå er den rimelig liten da med bare meg og jr. Men har alikevell en familie, generasjonene går videre og jeg gleder meg til jeg en dag blir verdens snilleste farmor. Er liksom det som er meningen med livet i mitt hode, å føre verden og min familie videre. Familie er eksremt viktig for meg :)

Finner jeg en mann som selv ikke vil ha barn, er det helt i orden så lenge han selvfølgelig godtar jr :)

Gullfisk?

har aldri ønsket barn, aldri ivrig på å passe barn. Kan ikke forklare hvorfor. (Nå er jeg uansett for gammel, men det har ikke endret seg). MEN: Skulle ønske jeg hadde hatt lyst på barn, så hadde jeg følt meg mer normal. Men man kan jo ikke ønske seg noe man ikke ønsker seg. Hva om jeg sa til andre at NÅ, nå MÅ du ønske deg en katt? eller, nå MÅ du ønske deg en utdannelse/jobb som lærer (fortrinnsvis til folk som ikke liker katter eller ønsker å bli lærere, da;)

Har aldri hatt ønske om å stifte egen familie, og har ikke forandret mening til dags dato. Hvorfor vet jeg ikke helt, har aldri følt for det og vil heller bruke tid på meg selv og evt en kjæreste enn å bruke opp halve livet for barna. Tror ikke jeg hadde blitt noen god far heller om barna ikke var ønsket i utgangspunktet. Vanskelig å finne en dame som ikke ønsker barn, jeg har god match med mange, men 2 blader på treet er alltid knallrøde: "Vil ha Barn" og "Når barn". Spiller ingen rolle om de er godt over 40, er dem barnløse vil dem fortsatt ha barn i den alderen.

Barn? - det spørsmålet finnes det i mange øynes bare et rett svar på: Ja.

Selv så har jeg ingen barn og kan vel si at det er noe jeg strever etter å få heller, siden nå er jeg singel uansett. Samboeren jeg hadde igjennom 9 år kunne mest sannsynlig ikke få, og vi slo oss til ro med det, hadde vi hatt veldig lyst på, så hadde vi helt sikkert kunne funnet en på Ebay. Mtp åssen det forholdet gikk, så er jeg utrolig takknemlig for at vi ikke skaffet oss en derfra heller.

Jeg har for lengst innsett at de jentene jeg møter nå mest sannsynlig har unge fra før, og har slått meg til ro med det. Har til og med prøvd meg litt med ei som har 2, men det ble ikke noe av.
Om jeg er noe god med unger, det får være opp til andre å bedømme. Selv så føler jeg, at jeg kunne vært bedre men det kanskje noe annet som ligger til grunn og. Helt siden jeg var tenåring så har jeg vært høy og har vel nokså mørk stemme (i forhold til hva et barn kanskje tror jeg har). Og stort sett så har de begynt å grine med en gang de ser meg, så det alene har jo vært med på å dempe min trang til å produsere mine egne.

Om jeg en gang kommer til å spre genene mine, det vet jeg ikke. Om jeg har noe behov for det, absolutt ikke! Når jeg hører om folk som har det som krav så blir jeg kvalm, det finnes viktigere ting enn å reprodusere seg. Det er ikke sånn at verden vil gå under om du ikke lager en unge. Men visst en eller annen er fast bestemt på at det er den eneste veien til lykke så by all means.

Det eneste jeg ønsker, er ei å leve sammen med, unge eller ei i bildet.
Foreldre sier: Å få en unge er det beste som kan skje deg!
Med all respekt så kan de ikke si noe annet. Jeg mener det er andre ting som kommer foran det, og skal jeg få noen unge så skal det være temmelig greit planlagt ja :)

@ts
Naw, ser ikke noe rart med noen av delene.
Nå reker jeg ikke akkurat rundt og tenker på den greia der hele tiden 0.o
Det kan være aktuelt, men bare om gitte ting er på plass.
Jeg akter ikke å få en tekstmelding med: *kjære, vi må snakke sammen, det er noe jeg må fortelle deg* ut av det blå... ;p

*shrugs*

Det føltes helt naturlig at jeg skulle ha barn når jeg var ung og dum, men etter hvert som jeg ble eldre og mer livslei, føltes det bare mindre og mindre naturlig. Nå er jeg så gammel at jeg har blitt skallet, og for øyeblikket har jeg ingen ønsker eller planer om å få barn. Det kan jo selvfølgelig endre seg når jeg blir enda eldre, men akkurat nå er jeg fornøyd med å ikke forplante meg. Det er jo ingen stor etterspørsel etter lave, skalla menn, så jeg gjør ikke kloden noen tjeneste med å videreføre genene mine, uansett :)

Var ikke så veldig gira på unger. Og engstelig for at jeg ikke skulle være en god far, og knytte meg til ungene.

Helt ubegrunnet. Når du har unger fremstår livet før barn nærmest som meningsløst og tomt.