Å nettdate er litt som å spille brettspill

Jeg har ikke datet mange, men det slår meg at det er stor forskjell på å simpelthen møte et menneske i en eller annen setting - og møte noen fra nettet. For situasjonen er liksom "låst". Og det kan slå ut på mange måter. Enten trekker man seg ut tidligere enn man ellers ville fordi løpet er liksom satt (her skal det kjærlighet, ja!!) eller man går for tidlig inn i noe.

Har vært skikkelig uheldig med èn fyr som har stalket meg i snart et år og en annen som nærmest flyttet inn i leiligheten min etter bare noen ukers bekjentskap. Kanskje er jeg for snill? Dumsnill? Føler ihvertfall på at nettdating er som et brettspill på den måten at jeg føler meg tvunget til å holde meg på brettet. Kan liksom ikke være åpen, søkende, bli kjent, la tiden virke?

Mange her uttrykker skuffelse over manglende respons og den typen ting, men det er egentlig litt meningsløst? For veldig lenge inn i et forhold er den annen mer eller mindre en fantasi?

Jeg tror jeg er en positiv person, men er blitt skremt og er her kanskje bare fordi jeg har betalt for det? Kanskje andre "passive" har det på samme måten?

Først og fremst et kvinneproblem.

Dernest et spørsmål om innstilling. Ikke la deg dressere inn i rollen som brettspiller, se heller på sukker som youtube. Det finnes mye rart, mye galt, og mye bra.

Og du er her for å ha det morsomt, av og til bare ved å surfe litt rundt og observere, av og til involverer du deg. Men bare så mye du selv er komfortabel med. Vi har en tendens til å prøve å sluke hverandre med hud & hår, da er det viktig å huske på å være sommerfugl....

Hm..kanskje det er er et kvinneproblem.

Tror du har rett i at ingen kan dressere noen til noe hun ikke tillater. Slik sett er det en interessant innfallsvinkel innbakt i rådet ditt. Hun kan jo fort bare bli dratt med i et forestilt brettspill, mens hun i realiteten kan ta perspektiv på det hele (som youtube) og velge det som er av interesse. Om det er for å le, bli sjokkert eller gråte.

Kan også se på det som en mulighet for selvutforsking - hva liker jeg? hva har jeg å tilby en kjæreste? hva er det som gjør at jeg lar meg "dressere"?

Når dét er sagt - er jo likevel en ramme satt. Kan vel ikke bare si "du, vi driter i dette - blir du med noen venner og spiller scrabble i stedet?" (Eller - min dypeste fantasi: Du har vel ikke tilfeldigvis noe motorisert verktøy du kunne brukt på leiligheten min, vel? hehe.)