God klem til Sofus
Kjenner meg veldig igjen i den sårheten. Selv hadde jeg heller ikke de beste oppvekstvilkår. Jeg hadde et ønske jeg å det var å stifte min egen familie. Noe jeg da også gjorde i ung alder. Ting gikk heller ikke som jeg trodde og håpte. Har og en sønn som jeg har annenhver uke..og det var ikke sånn det skulle ende :/ Men livet er som det er, man får gjøre det beste ut av det. Alikevell det der tror jeg alltid vil være sårt, jeg var svært bevist på partneren min, at vi hadde god økonomi, hadde et sted å bo som var vårt osv. Nå sitter jeg å ser at historien gjentar seg. Jeg og min sønn er svært fattige akkurat som jeg og min familie var. Ekstremt sårt. På den annen side har min sønn fortsatt pappaen sin i bildet, selv om jeg med gru legger merke til en del ting der som jeg MÅ legge skylapper på for å klare dette. Der har han og opplevelsen av god økonomi, selv om omsorgen og stabiliteten der ikke er så stor som den var da jeg valgte den mannen som hans far. Livet er hardt, tøft og man står i grunn aleine. Jeg har vært bevist på en del valg som aleneforelder så vet at han har et fristed her, et sted han kan si alt han tenker uten filter. For meg er det ekstremt viktig, så får det heller være at han må snuse litt på fattigdommens fæle monster når han er her. Her har han i allefall kjærlighet så det rekker i massevis. Min største redsel hele livet har vært å bli som min mor, heldigvis er jeg ikke det. Desverre er det noen likheter, de må man heller takle på en bedre måte selv. Lært meg å akseptere min oppvekst, aksepterer nå og det som skjer med mitt eget liv, selv om jeg ikke liker det. Tror nok og håper at vi som har vært kjørt litt gjennom livets søppelkværn kjemper ekstra hardt for å gi barna våre det vi selv aldri fikk.