Når alle andre later til å være mer bekymra over singelstatusen min, enn hva jeg er selv?
dattra mi syns det er på tide at jeg finner meg noen, og sa så fint " det er på tide du får deg kjæreste, du kan jo bare finne noen å leke kysseleken med" (hadde det bare vært så enkelt)
Mora mi maser at jeg kanskje burde finne noen snart...
Venninner maser om at jeg bør finne noen, og andre mener at de skal finne noen til meg.
Kompiser kommer og sier de har funnet mann til meg...
Hva med å la ting komme av seg selv, greit... jeg har vært singel i mange år nå, men det er flere grunner til det, og jeg har enda ikke kommet dit hen at jeg føler desperat behov for å finne noen. Trives igrunn greit som singel, selv om det klart hadde vært godt å ha en person i livet da, en sånn spesiell en :)
Jeg leter ikke aktivt, men er jo åpen for nye bekjentskaper, og skulle det falle sånn at et av de nye bekjentskapene får det til å kile i magen, og dunke ekstra i pulsen, så er jo det bare en bonus!
Er det så ille å være singel da? Selv om det er over lengre tid?
Bør man kanskje høre litt på alle de andre og hva de sier og? Lurer på om de er redd jeg ska bli gammel og ensom alene :P