ett veldig kjært menneske i mitt liv sa til meg en gang,
"noen mennesker er ment å være i livet ditt kun for en periode, de skal spille en rolle, eller du skal spille en rolle for dem i deres liv. Det er en mening med at de er der, så ta fullt og helt vare på dem og bruk anledningen.
Andre mennesker er ment å være i livet ditt hele livet. Du vet aldri hvem i livet ditt som er ment å være der kun for en periode, og hvem som kommer til å være der hele livet, så ta godt vare på dem alle sammen, og nyt den tiden du har med dem som den er. Dersom det tar slutt, sett pris på den tiden dere hadde og det som kom ut av det. Det å prøve å holde fast på det, vil bare ødelegge både det dere hadde, og deg, for det er ikke meningen å fortsette."
Jeg har lært mye av dette mennesket, og akkurat det hun sa om dette, har hjulpet meg mye. Jeg har mistet kjære kjære venner i livet mitt, og savnet dem desperat. Prøvd å gjøre alt i min makt for å få dem tilbake, og fortvilt når jeg ikke har lykkes. Inntl hun forklarte meg dette, nå klarer jeg å heller glede meg over hva jeg har hatt med disse menneskene. Jeg vil alltid holde døren åpen for dem, men jeg kan ikke lenger bruke all min energi på dem, og jeg VIL ikke la desperasjonen og savnet viske ut alt det fantastiske vi har gitt hverandre i den tiden vi hadde hverandre.
Dette har stort sett dreid seg om venner, men jeg kjenner at det gjør alt som har med relasjoner litt lettere. Redselen for å miste, har begynt å roe seg, og lysten til å nyte nået med mennesker er blitt større. Og å ta vare på minnene, fremfor å glemme alt pga savn.
Det med den fulle hånden var en god måte å tenke det på, og ellers mange fine ord her. :)