Hvorfor vil du si at du er utadvendt?

Hva er det ved din person som gjør at du kaller deg selv utadvendt? Hva er det du gjør i hverdagen som er utpreget utadvendt?

Tar du initiativ til å prate med fremmede på bussen?
Tar du initiativ til å prate med fremmede i butikken?
Tar du initiativ til å prate med fremmede på kafeen?
Er du et naturlig midtpunkt i forsamlinger fordi du nyter å prate med alt og alle?

Eller er du livredd for å bli oppfattet som en kjip kjedelig faen her inne om du ikke nevner at du er utadvendt?

Vi innadvendte fjellaper som knapt tør møte blikket til folk på gaten elsker visst å betegne oss selv som utadvendte. Det er ikke vanskelig å få øye på en utadvendt person, for denne skiller seg som regel ganske ut fra resten. Jeg så 1 utadvendt person i dag på butikken. Hun pratet ikke norsk.

Så hvorfor lyver du om at du er utadvendt?

Så hva er jeg? Jeg er stille og beskjeden blant fremmede, men prater lett og ledig med mine venner. Typisk norsk kanskje?

Joda, klart det finnes enkelte utadvendte individer her som sikkert kan stå inne for det. Men det er jaggu ikke mange av dere.

Interessant innlegg! Det er underforstått i samfunnet at å være utadvendt er så mye bedre enn å være innadvendt. Holder på å lese boka "Quiet", veldig interessant:
http://bokofilia.blogspot.no/2012/10/quiet-power-of-introverts-av- susan-cain.html

Jeg prater med fremmede på butikken, på bussen, kafeen og til og med på bensinstasjonen.
Nå må jeg ile inn på profilen min og skrive der at jeg er utadvent, for det har jeg visst glemt.

Jeg har lest en del personlighetspsykologi og vet utmerket godt at det kan oppstå svært gode samtaler med introverte personer i det øyeblikket man har dem på tomannshånd.
I tillegg har jeg høy forståelse for at utadvente personer er slitsomme for omgivelsene.

Vanskelig å skulle beskylde personer bak profiler som man ikke kjenner for å lyve, vel?
Det beste er vel heller å ta initiativet for å prate med dem, så finner du jo fort ut om de virkelig er utadvendte eller ei! ;)

Jeg ville ikke kunnet gjøre jobben min om jeg ikke var utadvendt og syntes det var stas å ta kontakt med folk, så ingen løgn her. Jeg liker folk og har virkelig hatt noen utrolig spennende møter med mennesker på steder man vanligvis ikke tror at man kan treffe dem :)

@forundret: Skal kikke på den linken.

@Dagens: Gjør det, så beskriver du deg likt som det store flertallet her inne, og dermed skiller deg lite ut :)

Jeg vil faktisk ikke si at jeg er spesielt utadvendt, så jeg føler at jeg har mitt på det tørre.

HerrFekt: da er du blant de 30% også...sies at "så mange" er introverte..

På den annen side er jo alt relativt, og etter ti år i Stockholm syntes jeg Oslofolk var nærmest i overkant utadvendte.
Overraskende nok er den byen der jeg har møtt flest utadvendte folk, faktisk London. Noen som har opplevd det samme?

PS: For å motsi meg sjøl litt, så fikk jeg faktisk en kompliment fra ei dame på treningsstudioet fordi hun mente jeg var en av de få, om ikke den eneste, som alltid smilte og hilste. Hadde aldri tenkt på det, men jeg tror egentlig ikke nordmenn flest er så allergiske mot vennlighet fra fremmede som vi gjerne liker å innbille oss.

jeg tar iniativ til å bli kjent med fremmede hotte jenter, da er jeg utadvent da :)

Jeg er utadvendt når jeg føler for det, og innadvendt når jeg føler for det :P
Så alt med sitt, til sin tid, dagsform, og andre faktorer som spiller inn :)

Men sånn alt i alt så er jeg nok mest innadvendt B-)

I dag er det mange som mediterer. Jeg gjør også det. Ikke ved å gå på meditasjon x antall ganger i uka. Livet selv er en meditasjon. Jeg er innadvendt fordi jeg bruker lang tid på å fordøye alt som skjer til daglig. Og det som skjer til daglig er i stor grad på det indre plan.

Denne innadvendtheten har ingenting med sosialt lukkethet å gjøre. Jeg prater helt åpent med venner og fremmede. Men det er mye finere å sitte sammen med noen få og diskutere intime spørsmål enn å fly frem og tilbake på storfester og prate om alt og ingenting. Da lukker jeg meg.

Hvis jeg blir forelsket i en kvinne så er det sjelen mer enn kroppen jeg er forelsket i. Eller et musikkstykke: Forelsket i den mentale musikken - og ikke musikeren i seg selv. Men dette kan også smelte sammen.

@TS - interessant tråd.
Kjem (kanskje) sterkt tilbake; litt dårleg tid no.
Fint innlegg, @Tresnitt!