Ulike kulturer har nok forskjellige oppfatninger av hva som er maskulint og feminint. Uansett danner disse konseptene motpoler, og det blir alltid feil å si at de er helt like. Da mister man spennet og forskjellen, men det er nettopp kontrasten som driver dynamikken her. Så hver kultur kan ha sine ideer om denne kontrasten.
Om man skal forsøke å si noe generelt om dette, kan det kanskje være at det maskuline kan illustreres med aktivitet, og det feminine med passivitet. Men det blir rent konseptuelt, og siden begge kjønnene har en hormonmessig balanse mellom maskulinitet og femininitet, så er det ingen som er totalt maskuline eller totalt feminine. Vi kan altså se for oss ganske rendyrkede konsepter uten å ta det for personlig, uten å måtte koble konseptene direkte til vår egen personlige opplevelse.
Dersom vi kan se det slik, forstår vi at kvinner liker at mannen tar initiativ, er aktiv. Men selvsagt må begge parter være aktive, og begge må også være lyttende og passive.
Enhver krig mellom kjønnene er et blindspor, etter min mening.
Det er viktigere å tro på at et samspill er mulig.
Det betyr at alle filosofier som støtter enten utelukkende feminisme eller maskulinisme, må bli feil.
Dersom staten overtar enten alle mannens eller alle kvinnens roller, må det bli feil.
Dersom kjønnsdynamikken skal fungere optimalt, må alle forstyrrende elementer tas i betraktning, statens rolle inkludert.
Men en stat som overtar forsørgerrollen, betrakter jeg ikke som feminin. Tvert imot, den er sterkt maskulin, fordi den regulerer all økonomi og ekskluder all privat eiendomsrett og privat frihet, og styrer i prinsippet det meste. Om du kaller det feminint, så er vi sterkt uenige.
Konklusjonen er at vi lever i den totale forvirring....? :)